Svømming som identitet og fristed (barndom/ tidlig ungdom)​

Jeg trente mye og dedikert helt fra jeg var ca 8-9 år, og måtte holdes igjen av de voksne som vel mente at jeg måtte begrenses. Det var helt normalt for meg å ha 100% oppmøte, og jeg pleide å få den årlige konfekteska som gikk til den svømmeren som hadde utmerket seg mest på trening. Men jeg likte også å pushe meg selv, og fra da jeg var bare en liten gutt. Jeg tror det fikk meg til å føle noe som jeg følte jeg trengte å føle. Det skal sies at mens jeg trente mye og hardt så var det ofte mye problemer på hjemmebane. Det er vel ikke utenkelig at svømmingen ble et slags fristed for meg, samt et sted hvor jeg kunne få utløp for og regulert noen vanskelige følelser, som f.eks. sinne og angst. Svømmingen ga meg en spesiell identitet og sosial respekt, som jeg tenker er mye av motivasjonen for at enhver som holder på med idrett eller annet gidder å holde på med det. Man blir jo også i veldig god form av å satse på svømming, og det å skille seg ut formmessig gjør at man får selvtillit når det gjelder det fysiske. Det, i tillegg til problemer på hjemmebane, gjorde nok at jeg fikk en mentalitet og identitet som gikk ut på at jeg kunne, og burde, tåle veldig mye. Jeg skjønte jo at det jeg holdt på med treningsmessig ikke var helt normalt (sammenlignet med det de aller fleste jevnaldrende holdt på med på fritiden), og jeg skjønte etterhvert også at forholdene hjemme heller ikke var normale. Jeg følte at «alle andre» hadde så enkle og behagelige liv. Likevel så er det nok fair å si at det på noen måter var en ganske tøff oppvekst. Selv om jeg nok så på meg selv og følte meg som en tøffing på én måte, så utviklet jeg likevel også diverse problemer knyttet til selvbilde og selvfølelse. Svømmingen ble et fristed, men også et sted for overkompensering (å overdrive for å forsvare seg mot noe som plager en). Det å prestere i svømming ble viktigere enn kanskje alt annet. Det ble en kamp, som jeg ikke skulle eller kunne gi opp. Jeg måtte levere, koste hva det koste ville. Jeg sleit mye med prestasjonsangst, og ble ganske «obsessed» med å nå målene mine.

 

Naturlig «ekstrem»? (barndom)

Fra jeg var en liten gutt likte jeg å pushe meg selv. Det var ingen, så vidt jeg husker, som oppmuntret meg til å være ekstrem. At det var en greie. Likevel ble gjerne mer eller mindre heftige ting oppsøkt. Jeg var med på mye heftig som nok ikke ville vært regnet som spesielt vanlig i dag. Jeg hang mye med storebroren min, Birger. Han var (og er) ca 3 år eldre enn meg. Han er, kanskje mer enn meg, en såkalt «sensation seeker». Det vi drev med da vi var på hytta er noe av det som står mest frem i hukommelsen min. Selv om det ikke var noe vi lagde noe poeng av da, så tror jeg mange av de opplevelsene vi hadde sammen bidro veldig til en generell mestringsfølelse, og en følelse av å tåle mye. Vi pushet oss selv, helt naturlig. Det kunne være lange dager ute på ski, isfisking i timesvis, hopping på ski og mye annet gøy. Det er vel ingen underdrivelse at de fleste barn i dag nok lever mye mer beskyttet enn det vi gjorde. Og det var nok også mer vanlig på den tiden vil jeg tro. 

 

Dette med broren min og meg er bare eksempler. Selv om mye av den «galskapen» vi drev med som smårollinger i seg selv nok ikke var så ekstrem, så tror jeg det formet oss. Samtidig, som psykolog vet jeg jo også at vi ikke kommer til denne verdenen uten en genetisk ballast. Jeg er ganske sikker på at jeg (og broren min) oppsøkte heftige ting fordi det lå naturlig for oss. Vi bare levde ut oss selv. Det samme gjelder i mitt tilfelle når det gjaldt det å pushe meg selv «unødvendig» på andre områder også. 

 

Det er mange eksempler på hvordan jeg ofte naturlig foretrekker å pushe ting der mange andre ikke vil gjøre det. Jeg gjør det også uten at noen vet om det eller nødvendigvis får høre om det i ettertid, så jeg tror ikke det handler så mye om at jeg vil fremstå som tøff eller lignende. Jeg tror det rett og slett handler om at mitt autentiske meg faktisk bare er skrudd sammen sånn at jeg foretrekker «å lide». Men det er en nytelse i lidelsen. Det er ett eller annet tilfredsstillende i det å tyne meg selv. Det er kanskje ikke det mest normale, men det er selvfølgelig mange som vil kjenne seg igjen i dette. 

​

Frihet og tvang (1995)

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17 for å satse på svømmingen og for å fullføre videregående (fra og med andreåret), og jeg gledet meg også til å teste ut et nytt liv. Det å være så ung og kunne styre ting mye som jeg selv ville var deilig, spennende og befriende. Men nissen flyttet med på lasset; problemer med selvfølelse og en intens prestasjonsangst når det gjaldt svømmingen, som stort sett var det eneste jeg fokuserte på (bortsett fra jenter da, som jeg var veldig sjenert ovenfor). Når jeg tenker på det så virker det som alt jeg har vært veldig opptatt av å få til har jeg hatt både en ekstrem vilje til å lykkes i, og en sterk prestasjonsangst i forhold til. Jeg utviklet til dels et nesten sykelig forhold til trening, der jeg følte at jeg måtte trene helt perfekt hele tiden for at det skulle være godt nok. Treningen hadde blitt en måte for meg å regulere meg på psykisk. Det er selvfølgelig trist at man (for det gjelder jo veldig mange mennesker, som er poenget) på grunn av vanskelige ting man har opplevd kan begynne å kåle det til for seg selv. Det er jo vanlig at dersom man sliter psykisk som kan det komme til uttrykk som diverse overdrevne mestringsstrategier, som delvis kan føre til gode ting, men som gjerne har sin pris. For meg kom det til uttrykk som at jeg var helt nazi på trening, og dyrket filosofien om at jo mer smerte, jo bedre. Og jo mer jeg gjennomførte helt perfekt av treningsprogrammer, jo bedre. 

 

Litt for tøff for mitt eget beste (Namsos, 1995-1997)

Hvile og restitusjon var ikke like høyt på mi personlige liste, og slik hadde det vært siden jeg var liten. Det å kjenne etter, og å tilpasse ting etter behov og hvordan man føler seg, om det var snakk om sykdom, smerter, manglende motivasjon, eller hva enn som stod mellom meg og det å få gjennomført ting til punkt og prikke, ble tatt lite eller ikke noe hensyn til. Jeg husker spesielt den blandingen av følelse av å være i kjelleren og å være sta, når treneren ikke var der, og de aller fleste andre svømmerne skulket treningen. Den følelsen av å måtte gjøre ting perfekt, men alene. Det er en følelse jeg har hatt mye av opp igjennom. Det er mye med det å klare å ha den type viljestyrke som er bra. Man blir vant til å kjempe videre på en veldig selvstendig måte. Og det er utrolig mye kraft å hente gjennom å klare å ha en slik mentalitet. Men det er også ensomt. Noe ensomhet tenker jeg er greit, og kan tåles. Men å gjennomgående føle seg ensom i sine mål og prosjekter over veldig lang tid er kanskje ikke bra. Blir man for alene i ting så kan det gjøre at man går rundt og ikke egentlig har det så bra, selv om man er flink og selvdisiplinert i livet, og selv om man presterer bra og kanskje til og med når sine mål. Jeg tror ikke jeg tenkte på den måten mens det pågikk. Det vil si, jeg har stått på i mange år, og det meste av livet mitt, uten å vite at jeg egentlig burde ha snakket med noen, og i hvertfall ikke at jeg følte meg ensom. Livet bestod også av mye sosialt, og jeg hadde venner og i all hovedsak et ganske vanlig liv. Så jeg snakker ikke om ensomhet i den form at man ikke har venner eller er utstøtt. Det handler om den røde tråden i denne boken, som er dette med mentale utfordringer i møtet med det å jobbe mot egne mål og drømmer. Den ensomheten man kan føle i det. Tanker om at jeg slet på noen måte ble nok i all hovedsak skjøvet ut av min bevissthet, sånn at jeg skulle klare å kjøre på videre med det jeg holdt på med. 

 

Psykologistudier og prestasjonsangst (1999-)

Etter endel virring frem og tilbake, landet jeg til slutt på at jeg skulle studere psykologi, og begynte på psykologistudiet i Bergen, i 1999. Før jeg tok det valget hadde jeg vært åpen for mye forskjellig, inkludert dykker, redningsmann, flyger, jagerpilot og skuespiller. Men det ble psykologi. Jeg hadde midlertidig sluttet på svømming, og skulle nå satse alt på studiet. Dette var nye toner fra en som frem til da ikke egentlig hadde satt skole og studier spesielt høyt på agendaen. Jeg ble (nesten) like nazi og rigid når det gjaldt studiene, som jeg hadde vært med treningen og svømmingen. Denne gangen for å gjøre det så bra som mulig på studiene, og for å bli så kunnskapsrik og flink som mulig innen psykologifaget. Da jeg startet tenkte jeg nok at jeg skulle prøve å bli psykolog, og det ville i så fall kreve at jeg fikk svært gode karakterer. Jeg var ikke vant til å satse på skole på den måten, og det skulle nok komme til å straffe seg. I tillegg hadde jeg de samme problemene med prestasjonsangst som jeg hadde med svømmingen. Jeg jobbet beinhardt med studiene, men jeg var som vanlig ikke flink til å passe på meg selv underveis. Jeg kjørte meg selv veldig hardt, og hadde en rigid studieteknikk som gjorde at jeg delvis lærte ting veldig godt, men delvis fikk problemer med å rekke over alt jeg skulle rekke over. Det å være tøff i hodet var å en måte både en styrke og svakhet hos meg. En styrke på den måten at jeg var veldig disiplinert og fokusert på akkurat det helt konkrete jeg fokuserte på, og en svakhet fordi jeg ikke klarte å porsjonere kreftene mine, og at det var mange andre ting som hadde fortjent mitt fokus, men som ikke fikk det. Jeg kunne gå all in på å lære meg noe, og ende opp med å ikke rekke å i det hele tatt starte på andre ting. Jeg var nokså dårlig organisert, men veldig disiplinert. De to tingene er ikke alltid det samme. Jeg tror jeg etterhvert skjønte dette, og skulle senere bli veldig interessert i den delen av faget som omhandlet selvregulering, som i korte trekk handler om hvorfor og hvordan man har, eller ikke har, kontroll over seg selv. 

 

Drømmen om Australia (2001-2003) – dvs drømmen startet tidligere 

Australia er nok mitt favorittland (utenom Norge, selvfølgelig). Jeg gledet meg helt sykt mye til å flytte dit for å studere, og var i ekstase da jeg kom dit, og de første par ukene var som en drøm. Det jeg kanskje ikke hadde regnet med var at jeg skulle gå på en ganske stor psykisk smell like etterpå. Problemer med å tilpasse meg en ny og krevende studiehverdag ved det prestisjefylte universitetet Macquarie University, og et ekstremt savn etter eksen (som jeg etterlot i Norge, en deprimerende historie i seg selv, men nok om det), pluss andre ting gjorde at jeg gikk rett inn i en depresjon. Det er mye jeg kunne fortalt, men nøyer meg med at det første året i Australia var beinhardt, men at jeg etterhvert klarte å stable meg på beina. Jeg hadde ganske store problemer med å organisere meg når det gjaldt studiene, og fikk virkelig erfare på kroppen hvordan det føles å ikke ha kontroll. Jeg tok etterhvert imidlertid tak i meg selv, det vil si etter mye hjelp og støtte fra en psykolog som jeg tilfeldigvis ble kjent med da jeg var der nede. Han holdt på med en doktorgrad innenfor depresjon hos menn, og sa rett ut til meg at jeg var «klinisk deprimert», noe jeg syntes både var forbløffende og fascinerende. Det var utrolig spesielt å bli sett på den måten, og at de tingene jeg sleit med kunne spottes via typiske kjennetegn, som noen kunne se kun ved å snakke litt med og observere min væremåte. Dette var lenge før jeg selv ble psykolog, og jeg var ikke i nærheten enda av å få noe klinisk forståelse av psykologifaget. På denne tiden var jeg 23 år gammel. Jeg begynte (etter råd fra denne flotte vennen min, som forøvrig heter Zak) å jobbe med hvordan jeg kunne få bedre styring. Etterhvert søkte jeg svar på selvstendig vis, særlig utenfor psykologipensumet (som jeg egentlig skulle fokusere på). Det man lærer om på bachelornivå i psykologi er sjelden veldig praktisk nyttig, det er mer for å få en grunnforståelse for faget og fenomener faget tar for seg. 

 

Jakten på mentale nøkler for å overvinne meg selv (Sydney, 2001)

Jeg ble veldig opptatt med å finne svar på hvordan jeg kunne forstå og overvinne de psykiske kreftene som holdt meg tilbake og nede. Jeg husker at jeg ble spesielt opptatt av dette med å overvinne mine tendenser til prokrastinering (altså å utsette ting du vet du egentlig ikke burde utsette). Så etter at jeg ble ferdig med å være deppa begynte jeg å fokusere mye på egen personlig utvikling (og da særlig når det gjaldt det mentale). Jeg har alltid vært veldig (kanskje i overkant) opptatt av å bli og være fri; å kunne være den jeg vil være og gjøre det jeg vil gjøre. Jeg ville gjøre alt jeg kunne for å overvinne de kreftene som holdt meg tilbake. I tillegg filosoferte jeg mye videre på dette med hvordan man kan pushe på egne grenser for å oppnå de tingene man vil i livet, med meg selv som prøvekanin. 

 

Albert Ellis (Sydney, 2001)

I 2001, da jeg bodde i Australia og fortsatt var 23 år gammel, kjøpte jeg ei bok som heter ´Overcoming Procrastination`, skrevet av Albert Ellis. Han snakket blant annet om det å gå etter egne mål samtidig som man angriper skammen som kan oppstå når man ikke oppnår de ønskede resultater (noe han kalte «shame-attacking»),- en metode jeg begynte å sette ut i praksis i mitt eget liv. 

​

«For å kunne vinne må du kunne tape» (ca 2002 og utover)

Jeg utviklet frem en holdning om at jeg skulle være tro mot verdien i det å tørre å ta store sjanser, selv om det med ganske stor sannsynlighet ville medføre at jeg ofte ville gå skikkelig på trynet. En generell utfordring for meg har vært det at jeg både er en naturlig veldig ambisiøs og konkurransedreven, og er i utgangspunktet veldig redd for å tape eller mislykkes. Jeg har med andre ord veldig mye vilje, men også mye engstelse, i meg. Engstelsen er nok knyttet til at jeg nok er ganske så nevrotisk av natur. Det vil si at jeg både har en sterk indre drive for å vinne, men at jeg også naturlig lett opplever negative følelser som ekstra negative, f.eks. når jeg taper eller mislykkes i noe. Det blir altså en høyere terskel for å gå all in for å klare ting, for dersom jeg mislykkes så vet jeg med meg selv at det potensielt vil svi skikkelig. Det å bevisst velge å leve etter verdien «du må kunne tape for å vinne» tror jeg har hjulpet meg tørre å gå etter mål som egentlig for meg har vært skremmende. Jeg har hatt noe og holde fast ved; en klar leveregel som har gjort at jeg både kunne tørre å ta valg om å gå for mål, og å holde meg fast i prosessen i tiden opp mot hva enn det har vært jeg skulle prøve å få til, mens og etterpå. Det har altså vært en bevisst tanke om at mine umiddelbare følelser ikke skulle vippe meg av pinnen, og at det å tørre å velge ut mål og stå i dem skulle være det ledende prinsippet. Og under der, som et bærende prinsipp og leveregel (selve fundamentet for å i det hele tatt gidde), har vært det å være tro mot meg selv når det gjelder det å gi meg selv sjansen til å få det livet jeg ønsker meg. 

 

Karolína (Sydney, 2002)

Da jeg bodde i Sydney pleide jeg gå innom en kafé som lå midt i sentrum. Hun ene som jobbet der var utrolig pen, og kanskje et par år eldre enn meg. Hun så ut som en modell, helt seriøst. Fyldige naturlige lepper, høye kinnben, stolt holdning, fin kropp, blå eller grønne øyne og mellomblondt hår som var halvveis krøllete (i mangel av en bedre måte å beskrive det på).

Jeg har alltid vært sjenert når det kommer til jenter, og det faller meg ikke naturlig å sjekke opp jenter sånn som mange gjør. Jeg kan føle at det er helt umulig å gjøre det, og hvis jeg hadde prøvd så føles det som det er minst 100% sikkert at jeg kom til å kåle det til, og i beste fall lage en utrolig klein situasjon. I tillegg så er det vanskelig å se for seg at jeg skal være den personen som får ei dame som henne. Det virker fjernt. Samtidig så er jeg ikke dummere enn at jeg skjønner at dette dreier seg om psykologi. Det skjønte jeg tilbake i 2002 også, noe som kanskje bare skulle mangle etter flere år med psykologistudier. Tilbake til kaféen, der jeg sitter og prøver å skjule at jeg der og da er obsessed med denne kvinnen. Tingen er også at jeg tror vi hadde en ganske hyggelig interaksjon da jeg bestilte kaffen, noe som kanskje gjorde at jeg tenkte enda mer «tenk hvis». Da jeg satt der skjedde det noe utrolig, - hun kom bort til meg og spurte om jeg ville ha en ny dobbel mocca, og at jeg kunne få den gratis. Man får kanskje ikke tydeligere signaler, men for meg med mitt vaklende selvbilde så var jeg fortsatt i sterk tvil hva det skulle bety. Uansett, jeg gikk dit flere ganger i den perioden, og hver gang var jeg like spent på om hun var på jobb. Og når hun var det så begynte det å bli vanlig at hun ga meg gratis kaffe og muligens varm sjokolade om jeg ikke husker feil. En dag før jeg dro dit så gikk jeg dypt inn i mitt eget sinn for å love meg selv at jeg skulle gjøre noe historisk; jeg skulle ta en megasjanse. Jeg skulle spørre henne på date. Så en dag dro jeg dit med et betydelig høyere angstnivå enn vanlig. Da jeg kom dit var hun på jobb, og hvis jeg ikke husker feil så fikk jeg enda en gratis dobbel mocca etter å ha sittet der en stund og angstet. Etter å ha sittet der og suttet på den mens jeg prøvde å psyke meg opp ganske lenge klarer jeg til slutt, selv om det satt utrolig langt inne, å gå bort til Karolína for å si hadet og ikke minst det jeg hadde angstet for; «kunne du tenke deg å ta en kaffe med meg en dag?». «Sjokkerende» nok sa hun ja. Så jeg fikk nummeret hennes, og vi avtalte å meldes nærmere. Jeg var i himmelen etter dette. Dette var første gang i livet jeg hadde gjort det jeg nettopp gjorde. Den euforien og frihetsfølelsen jeg hadde den dagen kan ikke kjøpes for penger, for å si det sånn. Vi ble etterhvert enige om å møtes på et sted som heter Establishment, som også (fortsatt) ligger sentralt i Sydney. Det var helt utrolig å sitte der på date med denne modell-like-dama. Uvirkelig. Etter kanskje en halvtime eller så ut i samtalen forteller hun, i en bisetning, om et eller annet som hadde med SAMBOEREN å gjøre. Skulle likt å se mitt eget ansiktsuttrykk da hun nevnte den godbiten i forbifarten. Jeg kommer nok aldri til å forstå alt det merkelige med folk, men det var uansett en stor opplevelse for meg. Det var et mentalt gjennombrudd. Det kan virke lite for noen, men for meg var det ikke det. Jeg fortsatte å være «venn» en stund med denne flotte dama. Det var bedre enn ingenting, for å si det sånn (selv om det ikke skjedde noe annet enn at jeg fikk boostet egoet mitt da hun sa at jeg var perfekt, og at hun skulle ønske ting..

 

«Ikke la frykt styre livet ditt» (San Fransisco, 2003)

«Hva om jeg gjorde det til en skikkelig greie. At jeg faktisk går inn for å starte et helt nytt liv, der jeg veldig bevisst lever etter mine verdier og prinsipper. At jeg gjør det til en skikkelig helhjertet greie? Tenk hvor annerledes og spennende livet mitt kunne blitt igjen da. F.eks. hvis jeg virkelig gikk inn for og bestemt meg for å leve etter de viktigste prinsippene mine. F.eks. at jeg setter meg noen mål ut fra disse prinsippene og prøver å oppnå disse målene mye mer kompromissløst etter disse prinsippene. At jeg jobber med det hver dag, at det blir en greie.»

 

 

En mellomlanding i Tromsø (2004)

Selv om Australiaperioden var en interessant, vanskelig og flott tid, så tror jeg at jeg var mentalt sliten etter de tre årene jeg var der. Jeg hadde levd et eksotisk, men også krevende liv, og følte et behov for å touche´ ground. Så jeg fant ut at jeg ville gå for «det motsatte» (det vil si, en tilnærmet nesten motsatt eksotisk opplevelse), nemlig Tromsø, som til og med ligger enda lenger nord enn hvor jeg selv kommer fra (Narvik). Så jeg flyttet dit kort tid etter tilbakekomsten til Norge. Min opprinnelige plan var å ta videre utdanning i California, men jeg hadde ikke lyst til det på det tidspunktet. Jeg har mer eller mindre alltid vært veldig opptatt av å lytte til hjertet, eller intuisjonen min, og sånn ble det denne gangen også. Jeg følte et behov for å re-connecte med Nord-Norge og en veldig god venn fra oppveksten i Narvik, som bodde i Tromsø på den tiden. Jeg tok noen emner i filosofi, mens jeg jobbet som badevakt på et lokalt bad der. Jeg brukte ellers det semesteret på å tenke ganske hardt på hva jeg egentlig skulle gjøre videre. Jeg var der og da sliten og kanskje lei av studiene, og visste faktisk ikke om jeg ville studere psykologi videre. Jeg tror jeg ville holde det åpent for litt andre ting, og lekte med tanker om diverse coachingutdanninger som jeg sjekket ut. I tillegg filosoferte jeg mye videre på dette med hvordan man kan pushe på egne grenser for å oppnå de tingene man vil i livet, med meg selv som prøvekanin. 

 

Frihet til å gå etter «det umulige» (2004)

Jeg var fortsatt på jakt etter svar, filosofisk og psykologisk, på hvordan man kunne frigjøre seg selv og klare å gå 100% for de tingene man drømte om. Jeg var på jakt etter noen mentale nøkler for å overvinne egen usikkerhet og eventuelt annet som holdt meg igjen mentalt fra å være det beste jeg kun være, eller klare det beste jeg kunne klare. Poenget er at jeg hele tiden har følt at det var ting inni meg som holdt meg delvis igjen, og var veldig opptatt av å overvinne dette.  

 

Hverdagsangst

Jeg tror det kan være greit å skyte inn at jeg (og jeg vet at dette gjelder mange) på sett og vis er en ganske engstelig person. Det kan kanskje være et paradoks (ref mange av de «tøffe» tingene jeg har gjort», men på en måte ikke. Det er nettopp det at jeg er engstelig og nervøs for ting som gjør at jeg ser et poeng i å gjøre ting som for meg oppfattes som skummelt. Jeg vil være fri, så jeg vet at frihet for meg handler om å gjøre ting jeg synes er skummelt. Når det er sagt så tror jeg at mange av de tingene som for veldig mange er helt vanlige ting for meg kan være utfordrende. Det kan dreie seg om alt mulig rart, alt fra å åpne postkassa til å gratulere noen med dagen på Facebook. Det er så mange ting som bare virker litt vanskeligere enn det trenger å være. For de som ikke har det på den måten så er dette kanskje rart, men for de som kjenner seg igjen er dette hverdagen. Det kan være veldig fristende å skygge unna for alle kravene i hverdagen, for ikke å snakke om det som måtte finnes av ønsker, mål og ambisjoner i livet. 

 

​

Jeg går enda dypere (2004) 

 

Å nekte å bli holdt igjen (av seg selv)

 

Primære og sekundære mål

 

Fokus på prosess, ikke resultat

 

Prosjekt «mental grensesprengning» (2004); hvis du er redd for å hoppe fra 1-metern, hvorfor ikke bestemme seg for å hoppe fra 10-metern ti ganger på rad?)

Det som jeg kanskje var mest opptatt av da (et område hvor jeg ihvertfall var ganske normal), var dette med damer. Jeg har generelt alltid vært sjenert overfor jenter, men samtidig fryktelig opptatt av dem. Så jeg kokte sammen et opplegg. Jeg husker jeg var hjemme i Narvik, hvor jeg vokste opp, og skrev ned en plan og en forpliktelse til meg selv på et papir, om at jeg nå skulle gjøre noe helt ekstremt; å gå direkte bort til de søteste damene jeg så, og spørre om de ville bli med på kino. Jeg tente på et stearinlys, skrev under på det hellige papiret, og dryppet stearin på det, som et ritual for min forpliktelse til målet, sånn at planen om det å være tro mot meg selv og mitt opplegg var forseglet. Poenget med metoden var i all hovedsak at jeg kunne sikte så høyt jeg ville, men at jeg skulle konsentrere meg kun om gjennomføringen av oppgavene, som jeg trodde kunne få meg til målet på sikt, - i dette tilfellet å få meg kjæreste. 

 

Den nye planen innebar at jeg måtte være innstilt på og forvente mange nederlag og smertefulle avvisninger. Men dette var inkludert i planen. Det å få avvisninger var bakt inn i planen, og var det jeg måtte gjennom for å oppnå det jeg egentlig ønsket meg. Så det jeg skulle gjøre var å gå bort til 10 forskjellige damer, spørre de rett ut om de hadde lyst å bli med meg på kino eller ta en kaffe. Og hvis det ikke gikk veien skulle jeg ta en pause og en evaluering før jeg antakelig skulle gå på 10 nye. Jeg hadde her et mål som betydde ekstremt mye for meg, og som samtidig var ekstremt vanskelig for meg (- for jeg syntes hele greia var så skummelt som det omtrent kunne få blitt). Selve målet om hva jeg ville oppnå var jo i utgangspunktet å få ei fin dame å klemme på, på fritiden. Dette målet kalte jeg sekundærmålet. Det ble plassert i kategorien «sekundært» fordi det var sekundært om jeg faktisk oppnådde det målet. Det primære skulle være at jeg prøvde, og at jeg gjennomførte den planlagte handlingen (her å stamme frem setningen «vil du være med meg på kino». En ting til som var veldig viktig var at primæroppgavene skulle kunne regnes som 100% innenfor egen kontroll å klare, dersom man bare faktisk prøver. Altså at det sånn sett kun var mot som skulle avgjøre om jeg klarte det eller ikke. Og mot er noe man kan bestemme seg for å ha, dersom man bare vil noe nok. Men det å faktisk tørre å prøve på noe som henger veldig høyt kan nok likevel være det aller vanskeligste, og hardeste mentalt sett. Det er også som sagt derfor også det viktigste hinderet man må overvinne. I hvert fall har det føltes sant ut for meg. Men, for å gjøre det lettere å prøve defineres altså resultatet som fullstendig uviktig. Og i tillegg settes lista ekstremt lavt for hva man faktisk må klare å gjennomføre (disse primæroppgavene). I dette tilfellet var som sagt oppgaven rent praktisk svært overkommelig; å si åtte ord; «vil du være med på kino på søndag». Tanken var at «dersom jeg bare tåler avvisninger så er jeg fri til å gå etter gullet»

 

Ekstrem commitment (om det holde løfter hellige) (2004)

 

Den store testen (2004)

En dag da jeg sent en kveld satt med en dobbel mocca på en kafe i Tromsø, fikk jeg øye på ei veldig søt jente som satt kanskje ti meter lenger bort, med flere andre unge damer. Jeg tenkte vel noe sånt som «shit», og skjønte at dette var det hellige øyeblikket. Det var da per definisjon grønt lys og ingen vei tilbake. Jeg hadde jo lovet meg selv å gå rett på dersom den riktige triggeren dukket opp (i dette tilfellet ei søt nok jente, etter min smak). Jeg ble sittende en god stund på barkrakken jeg satt på, ganske så stiv av skrekk. Jeg prokrastinerte noe voldsomt, mens jeg vel overbeviste meg selv om at det var bedre å vente til hun ikke satt med venninnene sine. Så jeg ble sittende lenge å grue meg til de skulle reise seg fra bordet de satt ved (angst er forventet, så her gjaldt det å stå i det). For å komme til poenget så endte det med at somlinga mi førte til at jeg ble nødt til å jogge etter henne på fortauet. Da jeg endelig fikk tak i henne sa jeg de magiske ordene; «Hei, vil du være med meg på kino på søndag». Til min store overraskelse sa hun sa ja. Jeg ble ganske sjokkert, og husker at jeg at jeg skalv så mye på handa at jeg nesten ikke klarte å skrive ned nummeret hennes (et problem jeg vel ikke hadde sett for meg eller planlagt for), før jeg løp hjem i eufori mens jeg følte at nå har jeg gjort det helt store; jeg hadde befridd og overvunnet meg selv. Jeg husker jeg hadde en veldig sterk følelse av at nå er alt mulig. Jeg tenkte at samme tankegang kunne brukes på nesten hva som helst, og at jeg kunne klare ganske store ting dersom jeg bare brukte metoden litt generelt, på mine største drømmer og mål. Men det å kunne være fri, og det å kunne være meg selv var og er det aller viktigste. Så mye av mitt fokus har egentlig handlet om det; det å tørre å gå på banen, tørre å ta plass, og å tørre å være meg. Tørre å mislykkes. Og ikke minst tørre å lykkes. Hovedprinsippet som lå i bunnen var «det viktigste er å prøve, ikke å klare det». 

 

Coaching og positiv psykologi (2005)

Fra ca. 2005 begynte jeg å interessere meg for feltet positiv psykologi. Jeg leste meg opp på hva forskning sier om hva som hva som ser ut til å faktisk (og ikke hva man bare tar for gitt) bidrar til ekte lykke hos mennesker. Jeg startet også mitt eget firma der jeg tilbød coaching, for å hjelpe mennesker finne retning, forstå seg selv bedre, øke egen grad av mestring og diverse annet relatert til personlig utvikling. Jeg leide et kontor i Oslo, og ble som vanlig ganske «obsessed» med målet som stod foran meg. Denne gangen handlet det om å lære og forstå mest mulig om f.eks. hva man kan gjøre for å bli mer effektiv, prestere bedre og samtidig leve gode liv. Dette fokuset som positiv psykologi har syntes jeg var veldig interessant fordi det ikke tok utgangspunkt i det typisk mer «negative» kliniske perspektivet, der man fokuserer ut fra tanken om å hjelpe individer bli frisk fra sine psykiske lidelser. Positiv psykolog handler, enkelt forklart, om psykologi som skal hjelpe folk ha det bedre enn nøytralt (altså over null, hvis du tenker på det med et termometer som metafor), mens det mer kliniske perspektivet (der man fokuserer mer på psykopatologi og lidelser) konsentrerer seg i all hovedsak om å få folk til å bevege seg opp fra minussiden av termometret. Jeg følte, og mener fortsatt, at det beste er å integrere disse to perspektivene i terapi. 

 

 

Å investere i å leve et best mulig liv (2005)

Jeg mener at det å investere i å kunne leve et best mulig liv (hva enn det innebærer), er utrolig viktig i seg selv. Og det å se på livet som et hellig prosjekt å jobbe for å ivareta og forbedre er litt av essensen i det jeg brenner for. Det å jobbe med f.eks. å utvikle seg i en positiv retning kan bære med seg svært verdifulle ting som ikke bare du selv, men også andre og samfunnet rundt deg, får nytte og glede av. Jeg er sånn sett fullstendig uenig i at det å bruke tid på personlig utvikling er et negativt egoistisk fokus (som jeg har inntrykk av at noen mener). Det å prioritere seg selv på den måten er i stedet sunn egoisme, et begrep jeg kommer tilbake til. Noe av det positiv psykologi tar for seg er bevisstgjøring og kultivering av personlige styrker og den sterke betydningen av å finne og skape mening i livet for å kunne oppleve autentisk lykke (i motsetning til for eksempel å ha et for materielt eller hedonistisk fokus). Jeg tok aktivt i bruk ting jeg lærte da jeg dykket ned i den positive psykologien, og anvendte det bevisst i måten jeg utøvde coachingen på (og mitt eget liv). 

 

Et «positivt fokus» inn i psykologrollen (2006 ->)

Etter en periode der jeg jobbet som coach, mens jeg fokuserte på å lære mest mulig om temaer som selvregulering, motivasjon, målsetting og positiv psykologi, fant jeg ut at jeg ville bli psykolog likevel. Jeg merket at måten jeg jobbet på, og interessene mine var veldig samsvarende med at jeg ville gå videre med psykologien rent formelt. Men jeg tenkte også at det var gunstig å bli psykolog fordi det ville gi meg mer tyngde når jeg senere skulle satse videre på coaching. Men etter utdanningen gikk jeg heller mer i en klinisk retning. Fokuset på coaching og personlig utvikling ble i stedet med meg i tillegg til det kliniske. Jeg fortsatte å ha åpent for folk som ønsket mer «ren coaching», og jeg har hatt en profesjonell nisje på å hjelpe f.eks. idrettsutøvere, ledere og andre til å prestere bedre ved å se på hvordan man kan overvinne eventuelle mentale sperrer. Bakgrunnen min i idrett, for ikke å snakke om egne mentale utfordringer innen idretten og lignende relaterte ting, gjorde at jeg totalt sett fant ut at det å hjelpe folk som sliter med prestasjonsrelaterte utfordringer måtte være noe som passet meg godt. Dette er noe av bakgrunnen for at jeg senere valgte å kalle firmaet mitt for Prestasjonspsykologen. Det kliniske perspektivet er nå uansett med meg i alt jeg jobber med. Det betyr veldig enkelt forklart og i all hovedsak at jeg ikke slipper den kliniske faglige forståelsen, ansvaret og rollen som psykolog selv om jeg jobber med psykisk «friske» klienter som ønsker coaching. 

Jeg har fortsatt med meg det positive perspektivet nå i min kliniske praksis. Når man etter hvert begynner å bli en erfaren psykolog, så opplever i hvert fall jeg at skillene mellom den ene og den andre tilnærmingen blir mindre tydelige. Ting henger sammen. Selv jobber jeg ut fra et såkalt eklektisk perspektiv, noe som i korte trekk betyr at jeg tilpasser tilnærming og metode etter behov. I praksis settes dette sammen fortløpende og ut fra et klinisk skjønn i forhold til hva som vurderes som best for klienten. 

 

Obsession av psykologi; hva som hindrer oss og nøkler til å få ut mer av eget potensiale 

 

«Gratis Coaching» (2005-2006)

 

Usikkerhet i forhold til studier og karriere (2004-2006)

 

Kunne jeg bli psykolog likevel (om problemer med å tro helt på det (2006)

 

Kandidat i København (2007)

 

Hvordan overvinne frykten for å mislykkes? (2007)

For å ta et tilbakeblikk til perioden 2007-2008 så hadde jeg slitt med prestasjonsangst og frykt for å mislykkes så og si hele livet. Men etter å ha tvilt både på hva jeg skulle gjøre i noen år, og på om jeg ville klare å bli psykolog om jeg ville det, så kom jeg inn på master i psykologi i København (den avsluttende profesjonsutdanningen for å bli psykologi i Danmark), og fikk dermed gjennomført den siste delen av den nødvendige formelle utdanningen for å kunne bli psykolog etterhvert i Norge. På slutten av studiet skulle vi skrive en 90 siders masteroppgave, og det var veldig stor frihet når det gjaldt hva vi kunne skrive om. Jeg tenkte lenge og hardt på hva jeg kunne skrive om som ville være så nyttig, relevant, selvrelevant, og «juicy» som overhodet mulig. Etter noen år på den Australske skolebenken var jeg mest komfortabel med å skrive på engelsk, pluss at jeg ville ha mer trening i å skrive på Engelsk i fall jeg kom til å trenge det i fremtiden. Tittelen på oppgaven ble `How to Overome the Fear of Failure, in Individualistic Societies`. Jeg begynte å planlegge fremtiden, og tankene om det å bli prestasjonspsykolog og det å gjøre ekstreme ting samtidig, begynte å ta form. Jeg tenkte at det ville vært kult å være en som «walker the talk»; at samtidig som jeg tok tak i meg selv og mine problemer og ambisjoner, og også hjalp andre med liknende problemer. Jeg bestemte meg også mens jeg fortsatt gikk på studiet for å gjøre et slags comeback i svømming (samtidig som jeg skrev om frykten for å mislykkes). Jeg bestemte meg også, å prøve å bli den i Norge som hadde svømt lengst sammenhengende (i tråd med tanken om at det viktigste er å prøve). En litt artig ting som jeg må få med er at jeg hadde ganske stor frykt for å mislykkes mens jeg skrev om hvordan overvinne frykten for å mislykkes. Men heldigvis er ikke poenget at man skal fjerne frykten for å mislykkes, men heller finne måter å overvinne den på, sånn at den ikke styrer ens liv i for stor grad. 

 

Å frigjøre seg fra hemmende frykt (2008)

Siste året mitt på psykologistudiet var det slik at man kunne velge å fordype seg i et spesielt tema, den såkalte masteroppgaven. Her valgte jeg å skrive om ´frykten for å mislykkes´. Jeg valgte det temaet fordi jeg ville skrive om noe som både var viktig, personlig gjenkjennbart, og en problemstilling jeg tenkte mange ville kjenne seg i igjen i. Jeg tenker at de fleste ønsker selvfølgelig å lykkes, men hvorfor prøver ikke alle å gjøre sitt aller ytterste for å klare det?

 

Hvorfor?

Jeg har lett utrolig mye etter svar på hva det egentlig er som er det dypere prosjektet. Jeg har mange grunner til å ville ta et slags oppgjør med meg selv og gå etter de målene jeg går for. Men det er ikke alt jeg forstår selv. Det er og var  en noe i meg som vil bli friere. Jeg kunne føle på noe som holdt meg igjen, og har gjort det til en slags livsoppgave å finne ut hvordan jeg kan bli fri til å være den jeg vil være og gjøre det jeg tror er mulig for meg å få til. I tillegg har jeg det samme ønsket for andre, så ble det etterhvert en karriere som psykolog og coach, og som PT. 

 

Et slags comeback i svømming (2008)

Svømmingen som del av et slags personlig prosjekt

Forholdet mitt til svømmingen og ekstremsvømmingen er komplisert, men for nå tror jeg at jeg nøyer meg med å si at hele greia, svømmingen, jobben min som psykolog, og det at jeg skriver denne boken nok henger sammen med et større prosjekt som jeg har prøvd å løse og komme videre med i så godt som hele mitt liv. 

 

Jakten på Verdens Ende, 2008

Jeg bestemte meg for å prøve å svømme fra Oslo til Verdens Ende i 2008 (i praksis Oslofjorden på langs), uten pauser på båt eller på land, og også uten svømmeføtter. I min verden å svømme med svømmeføtter regnet som en helt egen greie, fordi det er så mye lettere. Distansen jeg skulle prøve å svømme var altså på ca 100 km. Det ville i så fall være det lengste en nordmann noen gang hadde svømt non-stop. Jeg tenkte det kunne være kult å ha den rekorden. Men en ting som var viktigere for meg enn å faktisk klare det, var det å tørre å prøve. Det var en del ting som ikke ble optimalt under selve forsøket. For det første var det ganske kaldt i havet (jeg startet for sent på sommeren), og underveis fikk jeg en akutt betennelse i den ene skuldra, noe som førte til at jeg bare kunne svømme med én arm etter at jeg hadde passert ca 30 km. Det var også mye problemer med motstrøm, og jeg hadde kanskje ikke planlagt dette med strømmen godt nok. Når det er sagt er strømmen vanskelig å planlegge for. Jeg fortsatte med enarms butterfly (butterfly-svømming med en arm), og hundesvømming. Det gikk med andre ord ikke særlig fort fremover, men jeg skulle på død og liv ikke gi meg før jeg eventuelt måtte. Dessuten var det fryktelig kaldt, og jeg frøs noe helt enormt, selv om jeg hadde våtdrakt på. Det var særlig ille om natten, selvfølgelig. Slik jeg husker det var det frostrøyk når jeg pustet, men det er mulig jeg overdriver, og at minnet mitt har blitt litt påvirket av hvor kald jeg var. Etter ca 60 km, og 30 timer i vannet, da det knapt gikk fremover på grunn av motstrøm, fikk jeg beskjed av legen som var med at nok var nok. Jeg måtte klatre ombord i båten. Jeg var så sliten som jeg aldri før hadde vært. Jeg klarte på en måte ikke målet, men jeg klarte det viktigste målet, som var å prøve. Og som en bonus så var det tross alt en omtrent dobling av den forrige uoffisielle norske rekorden i non-stop-svømming.

 

Ting går ikke så bra – Knut Ivan begynner i terapi (2012)

Etter noen år som psykolog var jeg misfornøyd med tilværelsen og hvordan jeg levde livet mitt. Jeg var langt unna den personen jeg hadde lyst til å være (mye økonomisk rot og andre problemer). Jeg følte i tillegg at jeg ikke var nok i sentrum i mitt eget liv; til tider følte jeg at jeg levde gjennom historiene til klientene mine. I tillegg hadde jeg en mildere versjon av Peter Pan Syndrom (delvis spøk). Jeg hadde også i lang tid hadde operert med en noe overdreven «antiavhengighet» (det å på død og liv skulle klare seg selv uten andres innblanding), mens jeg samtidig var veldig opptatt av å pushe limits når det gjaldt egne mål og ambisjoner generelt. Det er lett å bli litt for tøff og hard når man har en sterk drive for å prestere. Man blir jo gjerne også oppmuntret til å være minst like hard som man selv mener man bør være, av de man ser opp til. Det gjelder i hvert fall om man ser opp til folk som gjennom bøker og i andre medier. Det snakkes mye om akkurat de tingene man jo gjerne vil tro på; at man kan klare hva som helst bare man jobber hardt nok for det. Selv om det er mye bra og sant i den type budskap, så tror jeg ingen sitter på den hele og fulle sannheten om noe som helst. Vi har for eksempel alle forskjellige og unike utgangspunkt. Jeg er skeptisk til at andre enkeltpersoner gi deg hele svaret på hva akkurat du trenger. Jeg tenker også at gruppetenkning og normer alltid er noe man bør være skeptisk og kritisk til, selv om det kan være mye bra med såkalt «common sense» også. Uansett, jeg var nede for telling, samtidig som jeg følte på et ganske intenst press for å få til noe bedre her i livet. Det var en enorm forskjell på hvor jeg var og hvor jeg følte jeg burde være. «Alt» føltes utrolig vanskelig og komplisert. Jeg trengte hjelp og fant det endelig. Jeg startet hos psykolog i 2012, en svært intens og inngående greie. De første par årene gikk jeg dit 4 ganger i uka, og etter hvert trappet vi det gradvis ned. Til sammen gikk jeg til samme psykolog i ca. 10 år. Jeg har lært mye gjennom den prosessen, og en av de første innsiktene var at jeg overraskende nok egentlig var ganske ensom. Jeg lærte at det ikke bare var frykten for å mislykkes jeg slet med, men også frykten for å lykkes. Og mye, mye mer. Sakte, men sikkert kom jeg mer og mer i kontakt med hva jeg trengte for å ha det bedre, og la nok et ganske bra grunnlag for å begynne å oppnå mer av det jeg ville her i livet, men denne gangen på en klokere måte. 

 

Tvil og manglende gnist kommer og går (2012-2021)

Motivasjonen kommer og går. Det er vanskelig å holde fast ved en klar og tydelig ide og visjon. Mening og meningsløshet. Det veksler. Jeg leter generelt etter mening

 

Lengre perioder nede i grøten

Ofte er det slik at jeg bare fortsetter å pushe i lengre perioder, selv om det er tungt og selv om det ikke er noen nærliggende mål som skal oppnås. Bortsette fra målene om å leve opp til egne verdier på generelt grunnlag. Så jeg maler på, og er ofte sliten. Jeg har en generell tanke om at hvis jeg holder meg i gnag, så er jeg fortsatt klar og sterk nok for hva enn som kommer. Det som er typisk meg er at jeg fortsetter å pushe på selv om det ikke er for noen konkrete konkurranser eller andre ting der jeg må «bevise noe». Jeg tror jeg grunnleggende føler at jeg skylder meg selv å ta så godt vare på meg selv som mulig. Og slik jeg ser det så er det å pushe seg selv, slite og være utenfor komfortsonen noe av det viktigste man kan gjøre for å sørge for å opprettholde eller utvikle egen styrke og robusthet. Men det må kombineres med nok hvile. Mange vil nok si at jeg ikke er like god på å hvile som å ta i, og det er sikkert riktig. Men de fleste er nok for flink til å hvile, tror jeg. Man tåler gjerne mer enn man tror. Personlig, likevel, er det nok det å hvile nok mer utenfor komfortsonen enn det å pushe limits. Det vil si, det er nok lettere for meg å pushe på, enn å bevisst ta sjansen på å kanskje være for lat. Så det er noe jeg jobber med. Det å være god på å sørge for nok overskudd er en egen kunst, og betydningen av det må ikke på noen måte undervurderes. 

 

Min karriere som open water-svømmer skjøt fart (2014-)

Jeg gjorde som nevnt et slags comeback i svømming fra omtrent da jeg rundet 30. Jeg begynte da å trene for å satse (på min måte, og så godt som mulig med full jobb ved siden av). I tillegg så bestemte jeg meg i 2014 for at jeg skulle gi det å svømme non stop fra Oslo til Verdens Ende et nytt forsøk. Jeg trente veldig mye, og når det nærmet seg sommer så trente jeg ofte to og tre ganger om dagen. Mest svømming og løping. Det viktigste for meg var målet om Verdens Ende, som i så fall ville være det klart lengste en nordmann hadde svømt noen gang uten å henge på livbøye, båt eller lignende, eller å ha pauser på båt eller på land, og uten svømmeføtter. Den forrige rekorden hadde jeg selv etter det «mislykkede» forsøket i 2008, på ca 60 km (fra Aker Brygge i Oslo til omtrent midtfjords utenfor et sted som heter Åsgårdstrand. Dette nye forsøket skulle jeg i gang med i slutten av juli det året, men før det så var det en kompis (Thomas) som tipset meg om en 10-km open water svømmekonkurranse som han mente jeg burde prøve. Jeg var litt i tvil, men tenkte jeg kunne stille opp, og at det i det minste ville kunne gi meg litt god trening før forsøket mitt på å svømme til Verdens Ende. Jeg vant det løpet med veldig klar margin, og satte rekord på distansen med over 20 minutter, om jeg ikke husker feil. Det var en helt rå opplevelse, og det var nok med på å sette i gang en ny periode i livet mitt. Det var lenge siden jeg hadde vunnet noe meningsfullt, så det var ganske stort for meg.

 

Jakten på Verdens Ende, 2014

En måneds tid senere (ca. klokken 18 den 25. juli, 2014) la jeg ut på svøm for å klare den ca 100 km non stop svømmeturen. Den turen er et kapittel for seg selv, men kort fortalt så klarte jeg det på 37 timer og 40 minutter. Det at jeg klarte de to (for meg personlig store) tingene, var for meg en stor psykologisk opptur. Hele tiden hadde jeg det klare mottoet mitt om at «det viktigste er ikke å klare det, men å prøve». Samtidig var det viktig å være tro mot meg selv i forhold til det å faktisk leve etter egne verdier. 

 

Horten – Moss (2014-2022)​

«Norges fremste maratonsvømmer»

 

«Norges fremste svømme-PT»

Etter de suksessene fortsatte jeg å vinne flere open water-konkurranser i Norge. Samtidig begynte jeg å lage meg en karriere på si som personlig svømmetrener, da særlig for folk som ønsket å prestere i open water (inkludert triatlon). Det sidesporet tok litt av, og ganske raskt var jeg svært etterspurt og travel med coaching av en haug av folk som ønsket å bli bedre å svømme. Det var veldig gøy at det tok av på den måten. I en periode hadde jeg så mange folk som kom til meg at det hendte at jeg ikke kjente igjen de som kom tilbake for å få mer coaching (ok akkurat det skjedde kanskje bare én gang). Men det var en sykt travel og positiv periode, fra ca. 2014-2019. Jeg hadde nok flere hundre svømmekunder i løpet av den perioden. 

 

Mamma blir syk og dør (2017-2019)

Det var også delvis bevisst at jeg gikk inn i svømmecoachingen, og jobbet mindre som psykolog. Jeg hadde behov for å jobbe med noe mentalt lettere i en periode, kanskje fordi jeg følte at jeg ikke hadde så bra emosjonell kapasitet som psykolog mens moren min hadde kreft. Hun var syk i omtrent den samme perioden, og døde dessverre i 2019. Det var en veldig givende periode rent profesjonelt, der jeg følte jeg fikk tatt i bruk og lært bort mye av det jeg kan best; det mentale og svømming, i en slags kombinasjon. Men for å være ærlig er det vemodig at en så positiv periode for meg personlig måtte sammenfalle med mamma sin sykdom og bortgang. Jeg følte da veldig på at det var vanskelig å finne en god balanse mellom å være i min egen prosess, og det å være der med og for mamma. Det var også vanskelig fordi det føltes som at det drøyde og drøyde, og at man aldri egentlig visste om det ville gå bra eller ikke. Bortsett fra helt på slutten. Og da føltes det jo som at jeg hadde (som mamma) vært for optimistisk når det gjaldt hvor det bar hen.  

 

«Ta posisjon og fight» (2021)

 

Tette hullene i skuta og klargjøring av kanonene (2021)

En ny runde med terapi og ro, etter min mors sykdom og død, og samtidig som jeg fikk mer kontroll med tanke på diverse stress og økonomiske utfordringer, kunne jeg løfte skuta og slå seil. 

 

Fra egne notater Søndag 24/1-21

 

Hva bør være avgjørende for hvilken avgjørelse jeg tar:

 

1. Hva sier hjertet

 

1. Hva slags liv ønsker du, er dette i retning av det eller ikke?

 

1. Tror du det vil gjøre deg mer lykkelig

 

1. Har du råd til det, hvis ikke kan du få råd til det?

 

1. Er dette en forbigående fantasi, en escape, ikke noe annet?

 

Foreløpige svar:

1. Hjertet sier go for it, at det er en spennende og kul ide

 

1. Det er i retning av det livet jeg ønsker, særlig mtp vibrance

 

1. Jeg tror det hvis det ikke blir for mye stress ut av det

 

1. Alt er mulig, så ja, det handler om å finne ut av det bare

 

1. Det vet jeg ikke. Men hvis skal lure på det hver gang jeg blir inspirert skjer det ingenting, generelt. Det er et dårlig spm fordi det stiller spm ved livsgnist og ønske/ drive om noe bedre.

 

 

Det ville vært «artig» å gjøre noe historisk

 

 

 

OSLO – BERGEN 2022

NORWEGIAN SWIM EXPEDITION

 

Fun facts

• 700 km/ 48 dager 

 

Det mest ekstreme langdistanseprosjektet i Norge noen gang?/  «Den mest ekstreme prestasjonen i Norge noen gang»

 

Hvorfor skulle jeg klare det?

Var det ubegrunnet selvtillit? Jeg hadde gjort ting før, men ikke på denne måten eller i en sånn skala. Jeg hadde en klar mening om at jeg burde klare det. Det var noe jeg bare følte, basert på hvordan jeg kjenner meg selv, fysisk og psykisk. Likevel, jeg hadde aldri noen gang svømt 14.5 kilometer i snitt per dag over en periode på 48 dager før. Ikke i nærheten. Jeg visste strengt tatt ikke hvordan kroppen min ville reagere på det. Egentlig visste jeg ikke heller hvordan jeg ville takle det mentalt, men jeg hadde en klar følelse av at dette har jeg potensiale for. Ikke bare det, jeg mente at jeg burde klare det. Det var en selvfølge at jeg skulle være i stand til det. Andre syntes det virket helt sykt, men det følte ikke jeg. 

 

Det hang over meg 

Det å svømme fra Oslo til Bergen var noe jeg hadde tenkt på i veldig mange år. Jeg er usikker på hvor lenge, men antakelig tilbake til ca 2004, for jeg svømte rundt Tromsø det året (i praksis rundt 25 km i bitende kulde, det tok meg ca 8.5 timer, og var helt forferdelig). Jeg begynte å tenke på hva som burde være mulig. Og Oslo – Bergen stod frem som et naturlig valg. Jeg sluttet aldri å tenke på det, men det ble utsatt og utsatt. Jeg var også lenge veldig usikker på om hele greia var teit, og kviet meg delvis for å gjøre noe som kunne gi meg mye oppmerksomhet. Det var jo også en ganske stor teoretisk mulighet for at jeg ikke ville klare det. Hvordan skulle jeg i så fall takle det? 

 

Jeg bestemmer meg

I desember 2021, mens jeg var ute og gikk en tur med en kompis (Morten) mer eller mindre midt på natten, fortsatte jeg å drodle høyt om mine drømmer og idéer, som jeg ofte gjør når jeg er ute og går tur med ham. Jeg begynte, hvis jeg husker rett, å snakke om at jeg trodde at det å svømme fra Oslo til Bergen absolutt ville være en gjennomførbar ekspedisjon, og at jeg uansett burde gjøre den før jeg eventuelt gjorde andre og eventuelt mer ekstreme ting. Det å svømme Oslo – Bergen var en ting jeg hadde tenkt på i svært mange år, og jeg har lenge hatt en følelse av at det var en ting jeg både burde gjøre og burde klare, selv om jeg aldri tidligere hadde gjort noe tilsvarende. Jeg hadde det bare for meg at det var noe som var «innenfor». Og intuisjonen min sa meg at det var jeg i stand til å tåle og klare både mentalt og fysisk. Jeg hadde, i mange år før denne samtalen, bare hatt den tanken liggende der som en greie jeg måtte ta frem senere dag, når ting i livet var mer på plass. I tillegg hadde jeg med den idéen og ambisjonen, som med mange andre idéer og ambisjoner, hatt mye tvil og ambivalens i forhold til om det egentlig var noe jeg burde gjøre. Det meste av tvilen var nok slags psykososialt relatert; jeg var bekymret for hvordan det ville bli mottatt, og ikke minst hvordan det ville se ut dersom jeg ikke klarte det. Og jeg bekymret meg nok (kanskje på et noe dypere nivå) om jeg ville takle å lykkes, og implisitt i dette; om jeg ville takle det sosiale oppstyret rundt, for ikke å snakke om media og alle mulige øyeblikk der jeg «risikerte» å havne både i store landsdekkende aviser og på riks-TV. Jeg er vel egentlig en ganske blyg og sjenert fyr, i hvert fall delvis, så det å skulle klare å beherske den situasjonen var noe jeg på sett og vis kviet meg for. Det var likevel en følelse der av at det var meningen at jeg skulle dette, og at jeg kom til å takle det godt. Det var noe med det at jeg hadde sett det for meg så lenge og såpass tydelig. Jeg hadde vel på sett og vis opplevd alt dette langt på vei og mange ganger lenge før det ble satt ut i virkelighet. Noen ting føles som om de bare er ment å skje.

 

Mål, mening og forpliktelse i skjønn forening

Tilbake til denne samtalen med Morten, så snakket jeg meg selv inn i (det jeg vel på sett og vis et sted allerede visste) at jeg måtte gjøre dette. Jeg måtte sette en dato og bare bestemme meg. Men det som var litt artig var at det hele tiden var snakk om å gjøre et forsøk på å klare det i 2023, og ikke i 2022. Men jeg hungret nok etter å føle sterkere at jeg levde ut mine drømmer, og var nok litt utålmodig på å igjen (etter mye limbo, et roligere liv, og mye tvil) føle at jeg virkelig levde, så jeg sa plutselig noe sånt som «men hva om jeg bare gjør det neste år?». Jeg kjente, slik jeg husker det, en umiddelbar positiv energi, og bestemte meg der og da for å faktisk gå for det jeg nettopp hadde satt ord på; jeg skulle gjøre et forsøk på å svømme fra Oslo – Bergen ett år tidligere enn jeg egentlig hadde tenkt. Jeg ble supergira, og kunne føle inspirasjonen fosse gjennom kroppen. Jeg begynte å ta tak i den konkrete planleggingen og de nødvendige forberedelsene dagen etter. En helt egen form for energi tok plass i meg. Det var ikke lenger masse frem og tilbake. Med fare for å høres i overkant spirituell ut, så føltes det som energiene mine var sammenfallende, og at de ga meg en helt egent form for agens, målrettethet og styrke. 

 

POV

• 700 km med svømming ligger foran meg. Planen er å svømme til det ikke går lenger, eller til jeg har nådd målet -

 

Et ønske om å pushe egne grenser (og egentlig mye mer enn det)

Det er 1. juli 2022. Den lille seilbåten er pakket og klar. Det er en spesiell følelse å stå opp om morgenen hjemme i den lune leiligheten på Tjuvholmen og vite at grunnen til at jeg ikke skal hjem på flere uker fordi jeg skal starte på en mulig 700 km svømmetur den dagen er ganske spesiell. Mannskapet tok hånd om det å få følgebåten til Huk på Bygdøy, så jeg trengte ikke tenke på noe annet enn meg selv, og det å selv komme meg til Huk til klokken ca 11 på formiddagen den dagen. Det var fint vær, og jeg hadde med meg en liten sort sekk med noe småtteri i. Det er en spesiell glede og frihetsfølelse mens jeg beveger meg via Aker Brygge for å ta bussen utover. Det sitrer i kroppen. Jeg føler meg levende på en helt spesiell måte. Jeg er glad, men også veldig spent. Jeg vil ikke si jeg var direkte nervøs. Men jeg hadde kanskje grunn til å være det. Dagen før dette var jeg og omtalen av det jeg hadde tenkt å prøve på hovedsaken (eller i hvert fall øverst) i nettavisen hos Norges største mediekanal, NRK. Der står jeg og gliser på bildet og gir frivillig fra meg skinnet lenge før bjørnen er skutt. Det var ingen i Norden som hadde gjort noe tilsvarende før. 

 

Jeg skulle altså prøve å svømme fra Oslo (Norges hovedstad, som ligger på Østlandet) til Bergen (Norges nest største by, som ligger på Vestlandet). Distansen på 700 km er én ting, men det er ikke hvilken som helst strekke i havet som skal forseres, - det er store deler av Norskekysten. Kystlinjen i Norge er kjent for å være røff og krevende for båter. Vind, strømmer, store bølger og kulde må man regne med. Å svømme langs den kysten hadde ikke stått på agendaen for noe menneske gjennom historien, før nå. Kanskje ikke så rart. Men for meg var det et naturlig mål. 

 

Hvorfor holder du på med disse ekstremgreiene?

Det er det store (og vanskelige) spørsmålet. Jeg føler det er utrolig mye å si om dette, og samtidig vanskelig å finne ord. Selv om jeg nok vet mye om hvorfor jeg gjør det, så er det nok også til dels sånn at jeg ikke helt vet selv. På ett nivå så gjør jeg det fordi jeg kan. Jeg har funnet ut at jeg har et talent for å holde ut, og å holde ut ubehag over tid. Jeg har også skjønt at jeg holder ut ting som for de aller fleste er helt utenkelig, og også sannsynligvis umulig å klare. Det er noe «primitivt» i det å ha glede av å være god i noe som de fleste ikke er like gode i. Det ville vært å lyve hvis jeg påstod at det ikke er litt kult å være en person som har spesielle egenskaper. Så på en måte så er vel mye av motivasjonen den samme som jeg tror den er for de fleste som prøver å lykkes i noe, nemlig at det føles godt å få status som en slags vinner. Samtidig så har jeg et slags ironisk forhold til det hele. Når jeg snakker om den type motivasjon jeg nettopp nevnte som primitiv, så er det nok fordi jeg er såpass reflektert og bevisst på ting som har med slike ting å gjøre at det føles litt for enkelt å være opptatt av sånne «enkle» psykologiske ting som at grunnen for at man prøver så hardt å klare noe er fordi man «ikke har bedre kontroll enn som så» over ens egne lyster og ønsker. På en måte så er det som at jeg føler at jeg burde klare å heve meg over denne type «vil være en vinner – type psykologi». Disse tingene har jeg tenkt i hjel over mange år. Underveis i all tenkningen og ambivalensen i forhold til egne ambisjoner så har jeg også blitt lei av at jeg sår tvil og har et skråblikk på alt mulig. Jeg har innsett at jeg ikke kommer meg unna at jeg (som mange andre) ikke kommer meg unna at jeg bryr meg om visse ting. Ting som kanskje er primitive, men som samtidig gir mening og farge til tilværelsen.

 

Sammensatt og personlig 

Det at jeg hadde lyst til dette var sammensatt. Her er et forsøk på å samle noen tråder angående hvorfor jeg ville gjøre det, men føler selv at grunnene er dypere og mer sammensatt enn det jeg klarer å uttrykke her;

 

Jeg hadde lyst å gjøre noe av det mest ekstreme som noen gang hadde blitt gjort innen ekstremsport i Nordisk sammenheng, og ikke minst i Norge

 

Jeg hadde lyst å se om det stemte at jeg var i stand til det jeg følte jeg kunne være i stand til

 

Jeg ønsket å ta tak i meg selv og livet mitt

 

Jeg følte det handlet om å være tro mot meg selv

 

Jeg hadde lyst å knytte sammen det jeg snakker om i jobben min (psykolog og coach) med det å faktisk gjøre noe stort selv, blant annet for å få en tydeligere plattform for det jeg ønsker å gjøre videre i karrieren min

Personlig så føler jeg ironisk nok at det ikke handlet så mye om svømming for meg; det var mer symbolikken i det, det å komme videre, og eventyret som betydde noe for meg

 

Samtidig er det ting inni meg som jeg har følt jeg må få ut

 

Det handler om en slags frigjøring

 

Et ønske om å ville vise hva som bor i meg

 

Hvordan er det mulig å svømme så lenge i havet, dag etter dag?

Jeg tenker, for å være helt ærlig, ikke at det for meg er noe stort problem å svømme noen timer hver dag over en periode. Jeg skjønner at det virker ekstremt for mange, og for de aller fleste ville det vært for ekstremt å prøve seg på noe lignende. Men det ligger noen forklaringer bak som jeg tror de fleste ikke ser eller forstår. For eksempel har jeg drevet med svømming siden jeg var en liten gutt. Det er naturlig for meg å pushe meg fysisk og mentalt. Jeg har en muskelfibersammensetning som gjør at jeg holder ut lenge uten å bli spesielt sliten. Jeg har veldig mye mengdetrening i banken. Jeg er ikke redd for havet. Jeg har en teknikk som gjør at jeg bruker veldig lite energi over lengre distanser. Jeg har en måte å forholde meg til store «uoverkommelige mål» som gjør de mye mer overkommelige, for eksempel i form av at jeg deler det opp i små delmål. Dette er i hvert fall noe av svaret.