Svakhet som styrke

(å være sterk nok til å klare å være svak)

​

Å kjenne etter hvordan man har det (både fysisk og psykisk)

Du hadde kanskje trodd at denne boken kom til å være mer macho i stilen enn den er. Jeg tenker vi har nok av forfattere og influensere rundt om som skal fortelle oss at det bare handler om å være tøff i hodet, og så virker det ikke som er så mye mer å si om den saken enn det. Det er ikke tilfeldig at psykologer er opptatt av hvordan man har det, uansett hvor tøff man er eller hvor mach man prøver å fremstå. Det er ikke sånn at gode kliniske psykologer prøver aktivt å legge opp til at folk skal bli svakere versjoner av seg selv enn det de trenger å være. Man snakker der om hvordan man har det, ja, på fintfølende og empatiske måter. Men det er fordi vi prøver hjelpe folk bli sterkere og bedre versjoner av seg selv. Mange klarer ikke skjønne det at «soft talk» skal være effektivt for å bli sterkere. De tror vel at det er for pyser. Så de mest «macho» av oss går aldri til psykolog (med mindre de blir tvunget), delvis fordi de er «for tøffe» til å få den type hjelp. De har gjerne ikke kontakt med sårbarheten i seg, og setter opp en macho fasade både for seg selv og omverdenen. Ikke vær som dem. Begynn å se nøyere på hvordan du egentlig har det. Vær ærlig med deg selv. Tør å være sårbar. Igjen, det handler om å ha mot til å møte sider av seg selv som på sikt kan gjøre deg mer robust. Hvis du ikke klarer eller tør være sårbar og ærlig med hvordan du har det, så vil det forbli en svakhet hos deg. Det vil også kunne bli ditt breaking point når stormen kommer. Hvorfor ikke heller ta en ærlig gjennomgang av Mercedesen, og se hvor det er behov for vedlikehold eller reparasjon? 

 

Du må ikke være «sterk» hele tiden (tør å være sårbar mens du jobber med deg selv og mot dine mål)

Det er vel allmennkunnskap nå at vi mennesker generelt er veldig glade i å holde oss innenfor komfortsonen. Hvorfor det er sånn er vel som med mye annet; det er sammensatt. Men litt forenklet kan vi si at det handler om at vi liker å føle oss trygge og at vi søker en opplevelse av kontroll jevnt over. Det er viktig at vi opplever nok kontroll og trygghet, men når vi skal lære noe nytt eller utvikle oss så må vi gjerne bevege oss mot ytterkanten og utenfor komfortsonen for å kunne oppnå ønsket effekt. I noen tilfeller kan dette oppleves positivt stimulerende, andre ganger negativt og skummelt. I klinisk psykologi snakker man om noe som kalles «toleransevinduet». I samtaleterapi vil man gjerne komme inn på temaer som er vanskelig for klienten å snakke om. Vi psykologer snakker gjerne om ulike grader av angst når vi f.eks. snakker om vanskelige temaer. Hvis angsten blir for høy blir det vanskelig å få noe særlig konstruktivt ut av å snakke om det vanskelige, for da vil typisk pasienten ikke klare å konsentrere seg, eller finne ulike måter å komme seg unna temaet på, enten bevisst eller ubevisst. Man kan da også si at de er såpass langt utenfor komfortsonen at utvikling blir vanskelig. Så ett poeng er å ikke gå for langt utenfor komfortsonen. Samtidig, dersom vi ikke utfordrer «angsten», så holder vi oss så godt innenfor det som er kjent og trygt i en slik grad at det ikke blir mulig å blande det gamle (det vi kan og er fra før) og det nye (ukjente elementer og vårt potensiale til å klare eller være noe mer). 

 

Ha som mål å bli trygg i det utrygge

Veldig mye av det jeg prater om i denne boken handler på sett og vis om det å bli trygg i det utrygge. Essensen i det er at det sjeldent hjelper stort å bli trygg, robust og sterk ved kun å kunne være akkurat de tingene, hele tiden. Veldig mange tror at styrke handler om å på død og liv ikke være «svak» eller sårbar. Det virker som endel mennesker har en «fobi» mot «svakhet». De blir livredde når de opplever seg selv som, eller på grensen til å være, «svak». Er det å ikke tåle egen sårbarhet egentlig å være trygg og sterk? Hvis man faktisk er trygg og sterk så tåler man å være «svak» og sårbar også. Det er poenget. De som skjønner dette har en enorm fordel, for de kan forholde seg til seg selv, andre og livets utfordringer på en helt annen måte enn de som er fastlåst til å måtte fremstår som såkalt sterk hele tiden. Slik jeg ser det så er det litt synd på de sistnevnte. De er slaver av å måtte være på den og den måten, og kan ikke vike fra det. Og mange av de kan bli voldsomt selvkritiske hvis strategien eller masken feiler. Angst, depresjon og lav selvfølelse (mye av den «svakheten» de nettopp frykter), ligger og truer bak neste sving. 

 

Ha mot til å håpe

Det er jo slik at dersom du vil noe veldig sterkt, så er jo nettopp disse tingene veldig betydningsfulle for deg. Bare det å anerkjenne at noe betyr mye for deg kan være ganske skummelt. Med en gang man får håp kan det komme en slags frykt for at det man håper på ikke skal skje. Jeg tror mange mennesker skyver bort håpet. De slutter å ville noe sterkt, fordi det er mer komfortabelt på et vis, eller rettere sagt; mindre skummelt, enn å beholde håpet. Personlig så synes jeg dette er trist. 

 

Bruk selvmedfølelse som kilde til økt robusthet

Gi deg selv slack av og til. Det er en egen kunst å kunne gi seg selv medfølelse. Jeg tror mange tenker at selvmedfølelse høres ut som en feig form for selvmedlidenhet, og at det i så fall umulig kan være noe man bør gå inni hvis man skal være mentalt sterk. Før du hopper til konklusjonen om at jeg nå er ute på viddene, prøv å forstå hva jeg sier uten å dømme det nord og ned. Det å dynke seg i medlidenhet er ikke det samme som å ha evne til å gi seg selv slack. Det er så lett å bli selvkritisk og bruke det som eneste motivasjon når man f.eks. feiler. Hvis du har en god venn som er nede, og som har feilet i noe, og du er den han eller hun skal snakke med om dette, - hva tror du gjør ham eller henne sterkest,- at du kritiserer eller at du viser empati og forståelse? Husk også at det jeg snakker om er hvordan legge til rette for å være så sterk og robust som mulig. Det er med andre ord altså et pragmatisk spørsmål om hva som faktisk funker. Blir du sterkere av å bli kritisert og hakket på når du ligger nede, eller ikke? I virkeligheten er nok ikke svaret på dette svart hvitt. Hvis det er bare kritikk så er ikke det bra, og hvis det bare er slack, så er ikke det bra heller. Vi trenger begge deler. Men veldig mange glemmer av, eller forstår ikke at det er behov for slack også dersom vi skal få oss nok opp på beina til å klare å jobbe med og bruke den eventuelle konstruktive kritikken som kanskje også er på sin plass. Poenget er bare å finne måter å bli sterkere på. Jeg gjentar dette fordi jeg vet av erfaring at det er mange som insisterer på at det ikke hjelper å tenke at man skal gi seg selv empati. I tillegg er det f.eks. en del menn som ikke er vant til å tenke at det i det hele tatt er lov å slippe inn slike tanker i bevisstheten. Du er bare et menneske, og også du må kunne få lov til å være svak og sårbar av og til. Dersom du tillater deg det blir du ikke svakere (som jeg vet av erfaring at mange tror), men sterkere. 

Hvis du tør utforske hvem du er og hvorfor du har blitt som du har blitt vil det kanskje være lettere å forstå og akseptere den du er. Det å ha forståelse for seg selv er grunnleggende for å kunne vise empati med seg selv når ting er vanskelig og man føler at man ikke strekker til på en eller flere måter. Jeg mener at som oftest vil det være mulig å forstå hvorfor man gjør som man gjør og har gjort som man har gjort. Med denne forståelsen, kombinert med evnen til å elske seg selv kan man beskytte seg selv bedre mot psykiske belastninger i livet. 

Å tørre å se på monstrene under senga kan føre til økt robusthet og til utvikling. Jeg regner med de fleste av dere har hørt begrepet «komfortsonen». Det å alltid holde seg innenfor komfortsonen, handler om å alltid være og gjøre det man vet nokså sikkert at man kan få til. Det kan være å gjøre en jobb på samme måte i alle år, ta den samme veien hjem i alle år, og generelt å holde seg til de samme kjente tingene i livet.

 

Gå bort fra en primitiv tilnærming til hva det vil si å være sterk

Å tro at du hele tiden må være sterk og tøff er en megatabbe. Det samme gjelder det å tro at du må fremstå som sterk foran andre hele tiden. Du setter deg selv i en veldig vanskelig situasjon ved å gå rundt med den type holdning. Du tvinger deg selv til å måtte føle og være på en bestemt måte hele tiden, noe som er helt unaturlig. Og veldig slitsomt. Du bruker masse energi på å føle noe og å være noe som du ikke trenger å være. Den energien kunne være brukt på noe mer konstruktivt. Poenget mitt er at det viktige er hvor robust du er i bunnen, og så kan du operere derfra. Da hjelper det ikke så mye å være sterk på overflaten. Det handler om å bli trygg i det utrygge. Det gjelder å være «tøff» nok til å tåle være svak og sårbar også. Å eie de tingene også, ikke bare den ene siden av mynten. Du må eie hele mynten. Mynter har to sider. Det må nesten være to sider av en mynt for at det skal være en mynt. Ikke gå rundt og prøv å lure deg selv og andre. Vær ærlig med deg selv. Det er en ekte styrke. Å tåle svakhet = styrke. Å ikke tåle svakhet = svakhet. 

 

Lær deg mental kampsport (ufarliggjøring av din indre fiende)

Jeg vil tro de aller fleste ønsker å være sterke og robuste i dette livet. Alt for mange har, etter min mening, en slags forestilling om at det å være sterk betyr at man ikke kan vise sårbarhet eller utrygghet. Så et grunnleggende spørsmål blir kanskje: hva er egentlig styrke? Jeg lar den henge litt. Etter min erfaring er det vanlig å tenke nokså sort-hvitt når det gjelder disse tingene. Hvis du føler at du må være sterk absolutt hele tiden, setter du deg selv opp for en umulig oppgave, som du er nødt til å mislykkes i. Ikke bare en og annen gang, men veldig ofte. Det er ikke naturlig å ha den samme mentale tilstanden hele tiden. Vi er levende organismer, og hvordan vi har det og hvordan vi føler oss varierer. Og det er både normalt og naturlig. Å måtte å føle seg sterk og oppe hele tiden er å spenne bein på seg selv. Hvis man har en regel om at man må klare noe hele tiden, som man gang på gang ikke klarer å leve opp til, så er det kanskje regelen det er noe feil med, og ikke de som prøver å leve opp til den? Endel mennesker har en regel for seg selv, bevisst og eller ubevisst, om at de ikke skal hverken føle eller vise sårbarhet. Hvis du må noe på en veldig rigid måte, og hele tiden, så gjør du deg selv veldig lite ufleksibel. Du kommer til å trenge fleksibilitet, dersom du vil ha mentale superkrefter.  Fleksibilitet gir deg rom til å kunne operere friere. Hvis du f.eks. gir deg selv frihet til å ikke måtte være sterk hele tiden (ut fra den nokså vanlige sort-hvitt definisjonen om at styrke er fravær av sårbarhet, usikkerhet etc.), så vil du ironisk nok bli mer robust, og ikke mindre. Det betyr at du vil tåle å ikke leve opp til de standardene som er satt, enten av deg selv, andre, eller både og. Dersom du kan være «svak» blir du faktisk mer robust. Og du trenger å være robust hvis du skal være sterk over tid. 

Mange føler seg svake eller «ubrukelige» når de de ikke føler at de klarer å tenke «riktig» eller konstruktivt, og når de ikke klarer å stoppe diverse negative følelser. Det er jo én ting at man har problematiske tanker og følelser, - en annen er at man hamrer løs på seg selv for å ha disse. Mens man står i det føler man gjerne at man er i en kamp mot krefter som synes å på det jevne ha overtaket. Det kommer slag og spark (fra egen psyke), og deler av disse rettes mot oss selv. Så hvordan skal vi beskytte oss mot det? 

Jeg har prøvd å finne en metafor på en tilnærming som ofte hjelper i møtet med disse angrepene man utsettes for, - en metafor som handler om hvordan vi kan utsettes for mange og harde angrep, gjerne over tid, der vi ikke er nødt til å slå så hardt tilbake for å vinne. Og det var da jeg kom frem til at judo jo er en slik kampteknikk. Hvis vi tvinger oss selv til å måtte være hard eller aggressiv (i dette tilfellet rent mentalt), så er det noe som vil kreve veldig mye energi. I tillegg må vi være sterkere enn motstanderen for å vinne. I judo lærer man å ta imot de aggressive kreftene som kommer i mot oss for å dempe de, og ufarliggjøre de.  I prinsippet så kan man da vinne over motstandere som har mer fysisk styrke, ved å nøytralisere «den negative kraften» som kommer fra motstanderen. Det er vanskelig å bli veldig såret eller skadet hvis man lærer å ta imot kraften som kommer imot oss; det vil si at vi ufarliggjør kraften. En annen ting er at hvis du blir for hard i møtet med den aggressive kraften som rettes mot deg, kan du «gå i stykker». Det kan være bedre å lære å ta imot slagene, enn å være for bestemt på at man skal være i stand til å vinne ved å være den som kan slå hardest. 

 

«It´s not about how hard you hit, - it´s about how hard you can get hit, and still move forward”

Jeg merker at det jeg snakker om ovenfor er veldig likt det Rocky snakker om når han sier til sønnen sin som klager over hvor ille han synes ting er (og implisitt hvor urettferdig han synes det er å bli utsatt for all denne «dritten»). Rocky svarer ham slik jeg leser det ved å oppmuntre ham til å stå i dritten, og ta ansvar for å være en bedre utgave av seg selv i møtet med det negative som møter oss i livet, og legger til «It´s not about how hard you hit, it´s about how hard you can get hit, and still move forward». Det er mye klokskap i det. Det er faktisk omtrent nøyaktig den samme filosfien Rocky prøvde å formilde til sin sønn som jeg prøver å formidle her. Og det er i stor grad mye dette denne boken handler om; kunsten å være robust for å bli kunne bli sterkere; at man ikke trenger å være så sterk for å kunne overvinne nesten hva som helst, men at man blir sterk gjennom å kunne tåle mer, og dermed gjennom robusthet. Robusthet handler om å passe på flere ting, som f.eks. det at man ikke brenner alt kruttet på en gang, og at man lærer seg å sette grenser både ovenfor seg selv og andre. Men når det gjelder å forholde seg til det negative i egen psyke så er poenget her at dersom man kan forsvare seg mot det som kommer mot oss, så trenger ikke vi være fullt så redde, og vi trenger heller ikke gå rundt å måtte være så sterke. Vi trenger mer enn ren kraft for å være sterke; det handler vel så mye om å være i stand til å tåle det som kommer. Og gjennom dette utvikle en evne til å stå i mye. Og mens vi kan stå i mye så kan vi fortsette å utvikle oss i sunne retninger som gjør oss sterkere. Vi må huske at det er mulig å lære seg å reise seg etter å ha falt. Det handler om å tåle å falle. Det er ikke så farlig. Slaget er ikke tapt fordi du faller. Slaget tapes når du blir liggende. Hvis vi ikke trenger å bruke så mye energi på å være så redde for å falle, så kan vi bruke energien på andre ting. Vi kan klare utrolig mye mer med et slikt mindset. Vi blir mye vanskeligere å stoppe. Og det blir vanskelig å overvinne oss. Utholdenheten kan bli ekstrem. Det er knapt grenser for hva som er mulig når du lærer å stå i egen sårbarhet og utrygghet. Hvis du blir en mester i mentalt selvforsvar kan du overvinne enorme negative krefter. 

 

Vær trygg på deg selv på en fleksibel måte

Mye av problemet når det gjelder det å ikke føle seg mentalt robust er at mange har en urealistisk forestilling om hva som skal til og hva det å være sunt trygg på seg selv egentlig innebærer. Du trenger ikke alltid ha mental kontroll. Du trenger faktisk aldri å ha full mental kontroll. Ved å slippe kontrollen så får du på et vis kontroll, fordi du aktivt har tatt stilling til at hva enn du plages med ikke lenger er noe du må fikse. Dette er en del av det å stå i å kunne være mer og stå i å kunne være mindre (enn det du vanligvis ser deg selv som og det du vanligvis er). Jeg tror det er lurt å tillate seg selv (og å tørre) å pendle mellom ulike sinnstilstander uten å «freake ut» hver gang psyken ikke «hører etter» eller er som man ønsker den skal være. Det er veldig nyttig å tenke at man ikke trenger å kontrollere psyken hele tiden, og at det er totalt urealistisk å skulle ha full kontroll. Husk at hjernen består av mange titalls milliarder av hjerneceller. Å skulle ha full kontroll mentalt skulle vel tilsi at du til enhver tid skulle ha oversikt over hva alle de milliardene av hjerneceller holder på med til enhver tid, og hvordan de kommuniserer samtidig, parallelt og konstant. I tilligg skal du liksom være i stand til å gå inn og overstyre dette. Og på toppen av dette må du ha full oversikt over hva som skjer i din underbevissthet, noe som sier seg selv ikke går an, i og med at du ikke engang er bevisst hva som foregår der. Greia med ting som er ubevisst, er nettopp det, - ubevisst. Med andre ord, du aner ikke at du tenker og føler ting som skjer i underbevisstheten. Ellers hadde det jo per definisjon ikke vært underbevisst. Bare det i seg selv tenker jeg burde holde som argument for at det er naivt å gå rundt å tro at man bør og skal kunne ha full mental kontroll. Det å gi slipp på å ha full kontroll er en rask tilgang på mental robusthet, så lenge du raskt klarer å ta innover deg de tingene jeg skriver om i dette kapittelet. Det handler om å tørre å ikke måtte ha full kontroll, det å tørre å stå i det å ikke vite, og det å kunne ha negative følelser uten å desperat måtte endre på det. Det er en trygghet i det å ikke måtte ha full kontroll. Det er en enorm styrke i seg selv. Det gjør deg mye mer robust i hverdagen, og trenger ikke lenger stresse fullt så mye med hva enn psyken din holder på med til enhver tid. Du kan lene deg litt mer tilbake og bare observere det, la det passere av seg selv, og så velge å rette fokus mot andre ting. Dette er også noen av grunnprinsippene innen mindfulness, som du kanskje har hørt om. (Hvis ikke anbefaler jeg at du sjekker ut dette med mindfulness og mindfulnessmeditasjon. Det finnes informasjon om dette på nettet og i bøker, og det er bare å gjøre et enkelt søk så vil du finne noe. For sikkerhets skyld vil jeg anbefale at du finner noe som er skrevet av psykologer eller andre profesjonelle innen mental helse som baserer seg på en vitenskapelig tilnærming.) Det er også mulig å tåle å stå bedre i at det skjer endel «psykologisk grums» som man synes er slitsomt, parallelt med det å holde fokus på andre ting i hverdagen når man ikke lenger må ha «full kontroll» på psyken. Det er ikke sånn at du på død og liv må fjerne ubehaget, for å kunne komme deg videre eller for å «være sterk». 

 

Stå på din egen side når det stormer

Det er ekstremt viktig å stå på sin egen side når det stormer. Ikke vend egen aggresjon innover når du allerede står med gjørme over knærne. Ikke kritisér deg selv for å ha negative tanker og følelser. Det vil bare gjøre ting verre. I stedet for å få en shit sandvich får du en dobbel shit sandwich, og det vil du ikke ha. Alle har negative tanker og følelser, og de kommer ofte helt ufrivillig. Ikke legg på mer, ved å frivillig bombardere deg selv med mer. Det er et pragmatisk spørsmål; ønsker du å være robust? Svaret er ja. Da må du gi deg selv slack, og samtidig «take the hits, and move forward». 

 

“If there is no enemy within – the enemy outside can do us no harm” – Ukjent

 

​

​

Om det ikke la 

frykt styre livet

Et kapittel om mot og pågangsmot

 

​

Å frigjøre seg fra hemmende frykt 

Siste året mitt på psykologistudiet var det slik at man kunne velge å fordype seg i et spesielt tema, den såkalte masteroppgaven. Her valgte jeg å skrive om ´frykten for å mislykkes´. Jeg valgte det temaet fordi jeg ville skrive om noe som både var viktig, personlig gjenkjennbart, og en problemstilling jeg tenkte mange ville kjenne seg i igjen i. Jeg tenker at de fleste ønsker selvfølgelig å lykkes, men hvorfor prøver ikke alle å gjøre sitt aller ytterste for å klare det?

​

 

Hvis man ikke hadde vært redd for å feile, hva ville man gjort da? 

Og når man møter motgang, hva ville man gjort da, hvis man ikke var redd for å mislykkes. Jeg hadde lyst å forstå mer av hva det er som ligger under. Jeg tror mye av svaret handler om hvordan vi ser på oss selv, og hvordan vi opplever at andre ser på oss. Det handler om selvfølelsen vår og hvordan den er koblet sammen med behovet for aksept og frykten for avvisning eller ekskludering. Det er utrolig mye å si om dette; men jeg tenker at dersom man tåler å ikke bli likt av alle, eller bare kan stå i hva andre tenker om en, så kan man komme langt i å overvinne frykten for å mislykkes. I tillegg, så må man kunne tåle å stå i hva styggen på ryggen kommer med av kritikk og diverse skyllebøtter. Det handler mye om å ta et oppgjør med ham/ henne. 

 

Det er veldig menneskelig å være redd og engstelig​

 Det er veldig normalt å ville holde seg innenfor komfortsonen. Og jeg tror du merker det fort hvorfor med en gang du prøver gå ut av det som er dine personlige komfortsoner. F.eks. hvis du virkelig ikke liker å snakke foran forsamlinger, og ikke er vant til å holde presentasjoner eller foredrag, så vil du vite hva jeg snakker om, dersom du av en eller annen grunn blir bedt å gjøre det. Noen av de tingene vi unngår å gjøre er det kanskje ikke så nøye med. Det avgjørende er kanskje om de tingene vi unngår potensielt er gullgruver, eller ikke. 

 

Kan det være at du skygger banen for områder i livet ditt som det egentlig kunne vært skikkelig bra for deg for deg å gå inn i?

Jeg mener ikke at vi skal gå rundt å være fryktløse uansett situasjon og alltid «peise på». Spørsmålet er om du grunnleggende er tro mot deg selv i måten du lever på. Er de tingene du skygger unna muligheter som ligger innenfor den potensielt bedre versjonen av deg selv, hvis du skal svare så ærlig som mulig, basert på en genuin og intuitiv vurdering av spørsmålet? Det er så lett å skygge unna; angsten inni deg kan skrike NEI når du i det hele tatt tenker tanken. Bortsett fra den lille stemmen baki der som sier «jeg vet at jeg egentlig vil dette, og at jeg kan klare dette». Men så var det det hersens psykiske forsvaret da, som liksom skal beskytte oss fra farer og fra angsten i seg selv. Forsvaret ditt vil kanskje at du ikke skal «drite deg ut» eller gå på en eller annen «ny smell». Det er det forsvaret ditt er opptatt av. Men hva er det DU er opptatt av. Er du enig med forsvaret ditt at det er best å forholde seg passivt til det, og å ta den lettere veien ut?

 

​

Å reise seg

​

 

Batman

Hvis du har sett noen av Batman-filmene, så har du nok fått med deg at Bruce Wayne (hovedpersonen) ble til akkurat Batman på grunn av en spesiell opplevelse han hadde som liten gutt, der han falt ned i en grotte hvor en sverm av flaggermus overmannet ham. Opplevelsen ble naturlig nok overveldende og skapte en sterk frykt i ham. Som typisk er når man opplever noe traumatisk, og som jo er karakteristisk i opplevelsen av et ordentlig traume (referanse), så befant Bruce seg i en situasjon der han i tillegg til å oppleve en skremmende og psykisk overveldende situasjon, ikke klarte å gjøre noe for å unnslippe. Det å ufrivillig være i denne type negativt overveldende situasjon, og dermed uten å oppleve å ha tilstrekkelig kontroll over den, kan medføre en lammende følelse av hjelpeløshet; en psykisk reaksjon (typisk inkludert både angst- og depressive følelser) som kan henge ved en også senere i livet, dersom noe som minner om (trigger) traumet (referanse). 

 

​

Gå inn for å overvinne din frykt

Noe som det da er nyttig å være klar over, er at man kan trene seg opp til å mentalt overvinne egen frykt gjennom bestemte fremgangsmåter. En klassiker her er såkalt eksponeringsterapi, der man målrettet og systematisk tilvenner seg tilstedeværelsen av det konkrete som trigger angsten. Et typisk eksempel her er fobi mot edderkopper, der man gradvis hjelper klienten overvinne frykten for insektet gjennom en gradvis tilnærming og tilvenning av dets tilstedeværelse, mens man hjelper klienten slappe til å av. Målet er å komme dit at hva enn det er man har en overdreven frykt for, i dette tilfellet edderkopper, ikke lenger skal være noe som hemmer klienten i å leve et godt og velfungerende liv. Man hjelper altså klienten til å få økt kontroll over egne følelser og handlinger, gjennom gradvis tilvenning og mestring av det man er redd for. På den måten blir klienten modigere, og dermed også mer mentalt robust. 

 

​

Å bevisst gå inn for å overvinne seg selv, for å kunne bli noe nytt og bedre

Men, tilbake til Bruce Wayne og Batman. Senere i livet bestemte Bruce seg for å klatre ned i den samme brønnen som han hadde falt ned i som gutt, for å overvinne sin egen frykt. Han forstod at han bevisst måtte utsette seg for sin egen frykt for å kunne overvinne den. Og i prosessen overvant han det som hadde vært en stor og lammende frykt i store deler av livet for ham. Og ikke bare det; da han overvant denne frykten, så gjorde det (slik jeg leser det) noe med hvordan han så på seg selv og sine ressurser; han kunne se at han hadde overvunnet en stor frykt, og i prosessen også overvunnet seg selv. Flaggermusen ble et symbol på hans styrke. Han gikk fra å være livredd noe til å eie sin egen frykt. Han hadde snudd svakhet til styrke, og valgte heretter å bruke symbolet på det som hadde vært hans store frykt og «svakhet», som et symbol på sine superpowers i stedet. Han hadde blitt det han tidligere fryktet. Han hadde blitt en menneskelig flaggermus. Han var nå Batman.

 

​

Sikt høyere på tross av din frykt

Hvis vi ser forbi det åpenbart noe pompøse ved å skulle tenke og se seg selv som en superhelt, så er det etter min mening likevel et poeng i det å kunne innta en helterolle. Du trenger å kunne tro på noe, og du trenger å kunne tro på deg selv. Hvis du skal blomstre og bli den beste utgaven av deg selv, så trenger du å søke mot noen høyere idealer enn det du gjør idag. Eventuelt så har du allerede fokus mot disse idealene, men du gjør kanskje ikke ditt aller beste for å leve etter dem i praksis. Når man søker mot høyere idealer, og lever etter dem i praksis, så vil man merke at mange av de menneskene man møter ikke gjør det samme. De er kanskje mer opptatt av hverdagslige nytelser og velvære, enn det som potensielt virkelig kunne hjulpet dem føle at dette livet virkelig er et verdifullt eventyr. Du begynner å se ting klarere, og det blir samtidig tydeligere for deg din egen rolle og innsats i forhold til det å sikte mot noe bedre. Det å være i en slik prosess gjør at man i sin speiling i andre blir mer bevisst på hvordan det å ha et ´hero mindset´ kommer til uttrykk i holdninger og væremåter. Et eksempel kan være når noen reagerer med å hjelpe eller ta ansvar i en krisesituasjon, i stedet for å begynne å klage og trekke seg unna situasjonen. Det er i utgangspunktet mye smerte og lidelse i livet, og livet er krevende på sett og vis for de aller fleste. Vi møter generelt på mange av de samme universelle utfordringene i livet, og vi slipper generelt ikke unna ting som er vanskelig og vondt. Men det er stor forskjell på hvor bra folk håndterer problemer, smerte og lidelse. Noen graver seg mer ned enn andre. Noen tar mer ansvar enn andre. Noen tar bedre vare på seg selv enn andre. Noen nekter til en viss grad å respektere seg selv og livet. Kanskje de har opplevd for mye dritt, kanskje ingen har hjulpet de på tilstrekkelig eller riktig måte til å ta tak i seg selv, eller kanskje de rett og slett ikke har brydd seg om å ta tak i seg selv. Mange, tror jeg, er rett og slett ikke bevisst på mulighetene de har til å være noe mer og noe bedre. Noen av de sover når de er våkne. Noen av de vet om det, men later som om de ikke vet. Noen vet at de lurer seg selv. Noen vet det ikke. Hva med deg? Tør du å seriøst se for deg hva du kan være, dersom du faktisk begynte å tenke og handle mer heltemodig? Hva om du tok betydelig mer ansvar for deg selv og din egen situasjon? Hva om du bestemte deg for å være tro mot deg selv og de viktigste verdiene dine? Hva om du turte å steppe up the game. Den gode nyheten er at det å være en ekte helt handler om en avgjørelse du kan ta i dag, eller i morgen eller når du er klar for det. Med én gang du tar den avgjørelsen er du i gang. Og med én gang du eventuelt begynner på dette prosjektet så er det en manifestasjon på ekte mot, og du kan begynne å rette energien din mot noen høyere mål og verdier. Du kan med andre ord gå fra å være en relativt passiv passasjer i dit eget liv, til en mer engasjert, ansvarlig og selvansvarlig person, på nokså kort tid. Men igjen, det er selvfølgelig skummelt, og det vil kreve mye av deg. På den andre siden ligger det store muligheter. Og ikke minst kan du legge deg om kveldene og føle deg litt mer som en ekte superhelt. 

 

​

Skap ditt eget eventyr

Hvis du vil ha eventyr i livet ditt, og ikke føler at du har det, så foreslår jeg at du begynner å tenke på hva det er du egentlig vil, og hva slags type eventyr du i så fall innerst inne drømmer om. Folk er forskjellige, og noen (mange) synes å være nokså fornøyde med å ikke ha så mye action i livet. De er kanskje tilfreds nok med å få en grei utdanning, ha en grei jobb og så videre. Så lenge de klarer å betale regningene sine, og så lenge de har klart å ordne seg et liv de i hvertfall ikke trenger å skjemmes over, så er det godt nok. Det å drømme utover dette blir for dem nettopp det, - en drøm, og ikke noe særlig mer enn det. Og for noen er kanskje dette nok. Det er bra om folk har det bra, tenker jeg. Det er ikke for alle å fly rundt og «grinde», kjempe kamper, og redde verden. Så lenge man faktisk ikke trenger noe mer enn det man har, og i tillegg får brukt seg selv til noe som er godt både for seg selv og andre, så er det faktisk kanskje godt nok. Det er ikke noe galt i det, i hvertfall ikke i utgangspunktet. Det er ikke noe problem, med mindre man vet med seg selv innerst inne at man kan så mye mer, og dersom man føler at man egentlig ikke lever ordentlig (hvis man er helt ærlig med seg selv). 

Hvordan er det med deg? Er du oppriktig generelt fornøyd med livet ditt, og føler du at du har mer enn nok eventyr? Eller brenner du inne med en følelse av at du vil noe mer. At det livet du lever nå ikke er nok? Sitter du med en følelse av at du egentlig ikke lever skikkelig; at du føler at det livet du lever egentlig ikke er et fullverdig liv? I så fall er det, etter min mening, et stort problem som du bør ta tak i så snart som mulig. Harde ord kanskje (men det må til), og det er at jeg tenker at det er å tråkke på det livet man har fått utdelt dersom man ikke tar ansvar for å leve det på en selvrespektfull måte. 

 

​

Tenk nøye gjennom hva du tror er det beste du kan være, og det mest fantastiske du kunne oppnådd

Tenk gjennom hvor du vil. Tenk gjennom hva som hadde vært det mest fantastiske du kunne få oppleve. Tenk gjennom om det er noe større du brenner for. Har du noen tanker eller følelser om at du kan bidra med noe bedre enn det du gjør per i dag, i denne verdenen? Hva er dine styrker? Hvordan kan du bruke det som er bra med deg til noe enda bedre? Se for deg at du lever nøyaktig det livet du vil ha. Det kan kreve at du setter av en del tid til å tenke og helst skrive om det. Sannsynligvis flere ganger, og over tid. Hvordan ser det ut? Hvor bor du? Bor du et fast sted eller flytter du rundt? Vil du skape noe? Vil du bli noe spesielt eller jobbe med noe spesielt? Er det en utdanning du kunne tenkt deg å ta, men som du kanskje har slått fra deg (f.eks. fordi du tenker at du er for gammel, eller at du ikke har det som trengs)? Vil du hjelpe noen? Vil du inspirere noen? Uansett hvem du er og hva som er dine talenter eller personlig styrker, så er det noe der du kan bruke. Bruk det til å litt etter litt lage din egen vei. Kanskje alene, kanskje sammen med noen. Det er ikke sikkert ting blir akkurat som du har tenkt eller at det du håper på er noe som vil gå i oppfyllelse, på den nøyaktige måten du først har sett for deg, men det er likevel en verdi å lytte til ditt autentiske jeg. Du vet ikke hva godt som kan komme ut av det, og noen ganger blir det som ikke er planlagt bedre enn det man først hadde sett for seg. Vær åpen! Og som jeg har vært inne på, så kan det være viktigere å prøve enn å nødvendigvis klare ting. Let etter hva som ville føles mest mulig meningsfullt for deg. Kanskje du kan få det livet du ønsker deg. Kanskje det vil ta litt tid. Kanskje det vil ta lang tid. Men drømmen er din, og den kan du beholde uten at noen klarer å ta den fra deg, om du er sta nok. Du kan lage ditt eget eventyr. Det handler ikke bare om å utrette noe. Det handler om å være i en herlig og meningsfull prosess. Det handler om å finne noe inne deg som holder ut ting som er vanskelig. Noe som er sterkere enn motstanden du vil møte der ute (og inni deg, ikke minst). Jeg håper du vil finne en type styrke som bunner i en kjærlighet for deg selv, og helst også for den verden du lever i og kommer fra. Den kombinasjonen er et godt utgangspunkt for at du kan ta tak i din egen reise. 

 

​

Gjør deg klar for kamp

Det er lite med det å skulle drive med ekte personlig utvikling som kommer gratis. Her er det bare å brette opp ermene om du ønsker å komme deg noe sted, og dersom du faktisk mener alvor. Det jeg snakker om er dersom du bestemmer deg for å gå for noe bedre, og som vil komme til å kreve mye av deg på sikt. Du må gå inn i kampmodus. Det vil komme uendelig mange problemer og vanskeligheter på veien, og de kan ikke tåles med mindre du er innstilt på at det blir en kamp. Du kan ikke tro at dette blir enkelt. Du vil antakelig kjenne på hele spekteret av negative følelser. Du vil sannsynligvis føle deg frustrert, skuffet, nedslått, oppgitt, sint, lei deg, håpløs, hjelpeløs, dum, inkompetent, ond, kjip, smålig, patetisk og mye mer. Du er nødt til å møte disse tingene, for det er en del av prosessen. Det handler om å utfordre seg selv og bli kjent med ting som ligger utenfor komfortsonen, rent psykisk og i forhold til hva du kanskje tidligere har tillatt deg selv å føle på. Du har kanskje i stor grad unngått mye negativt til nå for heller å føle deg bedre på kort sikt. Det funker ikke hvis du faktisk skal leve fullhjertet. Det funker ikke hvis du skal ta 100% eierskap over din egen utvikling og ditt eget liv. Du er nødt til å grave mye dypere enn du noen gang før har gjort. Batman ble ikke Batman ved å spille Nintendo. Du må gjennom ilden. Du må tåle å møte dine egne svakheter, din egen frykt og stå utenfor komfortsonen mange ganger mens du svetter og føler at «dette går bare ikke». Men om du virkelig mener dette, så må du. Du må! Mener du dette seriøst så innebærer det et ansvar. Du signerer på at du er en soldat. Du sier ja til at du er klar for kamp. Ditt egentlige jeg og verden stoler på deg. Spørsmålet er om du er villig til å satse. Igjen handler det om de valg man tar. 

 

​

Bli bevisst dine defensive strategier (hvordan du ødelegger for deg selv for å slippe ubehag)

En ting som det kan være greit å være bevisst er at vi mennesker bruker endel ubevisste strategier for å slippe å føle på psykisk ubehag. Defensive strategier er (ofte ubevisste) strategier vi har for å beskytte oss selv. På sett og vis har jo dette sine fordeler. Generelt så bidrar det til en opplevelse av trygghet og dermed mindre angst. Det som i hovedsak er problemet er at vi ofte bruker defensive strategier i overdreven grad. Vi har fokus på å beskytte oss mot angst i situasjoner hvor det kunne være bedre om vi heller konfronterte det psykiske ubehaget. Litt enkelt forklart så er det angst vi prøver å unngå. Eksempler kan være angst for å mislykkes, angst for å føle på sterke negative følelser, angst for å bli avvist og/ eller stilles i et dårlig lys på en eller annen måte. Man kan ha flotte drømmer og mye kunnskap om smarte strategier for hvordan lykkes. Det mangler ikke på selvhjelpsbøker på det området, akkurat. Men for noen holder det ikke å vite om hva som «etter boka» skal være oppskriften på suksess. Mange har nemlig endel psykiske sperrer som de ikke fullt ut forstår og heller ikke vet hvordan de skal håndtere. Ofte vet man ikke engang om dem i det hele tatt. 

 

​

Unngå overdreven self-handicapping

En annen defensiv strategi kalles self-handicapping. Jeg vet ikke om det finnes noen god nok oversettelse, men det handler om at noen ganger kan vi spenne bein på oss selv ved å kommunisere til andre (og viktigere, til oss selv) om at vi har en eller annen skavank, som gjør at vi «neppe kommer til å gjøre det så bra». Det er vel ganske typisk at man trekker frem slike unnskyldninger kort tid før man skal prestere innen ett eller annet område. Et par veldig vanlige eksempler er å si at «jeg er litt sliten, så jeg har ikke så store forventinger», eller «jeg har ikke rukket å øve så mye i det siste». Self-handicapping handler i stor grad om at man prøver å beskytte egoet sitt for at man skal slippe å føle seg dårlig med seg selv dersom man ikke presterer så godt som man gjerne i utgangspunktet kunne håpe på (referanse?). Hvis man ryker på en smell når man skal prestere, så kan det føre til midlertidig økt angst og lavere selvfølelse. Det er ubehagelig, og derfor er det på sett og vis veldig naturlig at man vil beskytte seg mot det. Problemet er bare det at når man gjør det så risikerer man samtidig å begrense egne muligheter for mestring, i og med at man spenner bein på seg selv før man i det hele tatt har startet. Det skal sies at disse defensive mekanismene jo også kan gi fordeler hvis de brukes på riktig måte. Det kan f.eks. bidra til at man kan regulere ned egen prestasjonsangst før man skal prestere, noe som er gunstig dersom man er for nervøs. Det gjelder imidlertid å finne riktig spenningsnivå, og da heller ikke bli for «slapp» før man skal prestere. Problemet med fenomenet self-handicapping er at man i for stor grad blir defensiv før eller under prestasjonsøyeblikket. For å illustrere; du er påmeldt et gateløp, men like før start så begynner du å si til deg selv og eventuelt andre at du ikke føler deg så bra, selv om det i utgangspunktet ikke er noe spesielt galt med hvordan du føler deg (rent fysisk), og kanskje underveis i løpet begynner å signalisere til vennene dine som ser på at du har litt vondt i et kne (selv om det f.eks. er en overkommelig ømhet som du har kjent på de siste 5 årene som du på treninger har prestert godt med uten problemer). Man spenner bein på seg selv så hardt at man snubler før startstreken og/ eller underveis mens man holder på. Dette er en klassisk måte å sørge for at man underpresterer på. Personlig vil jeg være tilbøyelig til å kalle det å feige ut. 

 

​

Ha fokus på å overvinne din tendens til prokrastinering

Prokrastinering handler om det å utsette ting man vet selv at man burde ta tak i. Det er flere mulige grunner til at vi utsetter gjøremål; f.eks. perfeksjonistiske holdninger, selvfølelsesproblematikk, trass/ passiv aggresjon, lav frustrasjonstoleranse m.m.. Personlig har jeg hatt stor interesse for dette temaet i mange år. Det begynte med at jeg merket at jeg hadde en sterk tendens til å utsette ting, og det frustrerte meg veldig å føle at jeg ikke hadde kontroll over meg selv. Det er en dårlig match det å på den ene siden være veldig ambisiøs prestasjonsmessig og det å være en som ikke klarer å komme i gang med ting. Og nerd som jeg er, så begynte jeg å lete etter psykologfaglig stoff om hvordan man kan overvinne denne irriterende uvanen. Som sagt, det er en dårlig match, men samtidig kan det være en sammenheng mellom det å være ambisiøs og det å være en som prokrastinerer mye. Det går i hvertfall delvis på dette med forventninger man har til seg selv. Hvis de er veldig strenge, så kan blant annet den dårlige samvittigheten man har for å ikke gå i gang med ting, bidra til at man skygger unna hele oppgaven man har foran seg, - og i mer ekstreme tilfeller det meste som har med den type oppgave å gjøre. Det er jo et slags paradoks, at man kan ha et mål om noe, en drøm om noe som er forbundet med noe som virkelig er viktig for en selv, og samtidig unngår alt sammen fordi man på en måte bryr seg «for mye». Med «for mye» mener jeg at man kan ha en tendens til å sette så høye krav til seg selv at man begynner å stresse for mye inni seg i forhold til hvorvidt man kommer til å lykkes eller ikke dersom man virkelig prøver. Igjen handler det om en slags prestasjonsangst, som også var greia når det gjaldt dette med self-handicapping. Som så ofte ellers så handler det også om opplevelsen av kontroll. Dersom man setter lista veldig høyt og samtidig låser seg veldig på hva som må skje, eller hva man må klare, så blir det logisk nok vanskeligere å vite sikkert om man har kontroll over det man holder på med. Og da kommer stresset og/ eller angsten snikende. Og i hvertfall når det gjelder det at vi får en midlertidig forhøyet grad av angst, så har vi en tendens til å unngå hva enn det er som trigger det. I dette tilfellet gjelder det en eller flere oppgaver som har med forventinger og krav til det å prestere å gjøre. Det kan også dreie seg om krav fra andre. Men man må jo uansett selv føle på presset inni seg, for at det skal bli et psykologisk problem. Det å unngå ting på grunn av angst kalles unngåelsesatferd (referanse?); en skikkelig klassiker når det kommer til så og si all angst. Vi unngår ting for å slippe å føle på engstelse og indre uro, det vi psykologer har en lav terskel for å kalle angst (uten at det er noe drama i det). Hvis det er noe vi holder på med i for stor grad, så kan man begynne å snakke om at det har blitt et ordentlig problem. 

 

​

Ikke la spøkelsene fra fortiden vinne

Mange av oss har med oss noen spøkelser i bagasjen. Noen av oss har det gått verre utover enn andre. Hvis du f.eks. sliter mye med selvfølelsen din, så er det ikke usannsynlig at det har skjedd ting i oppveksten din som har gjort deg utrygg på deg selv. Mange går rundt med lav selvfølelse og lav selvtillit uten å egentlig vite hvorfor. Det å begynne å forstå hvor det kommer fra kan være et viktig skritt på veien i forhold til å få det bedre med deg selv. Det kan kreve at du tør og orker å se på hvordan du egentlig hadde det gjennom oppveksten. Det kan f.eks. ha å gjøre med hva slags forhold du hadde til den ene eller begge foreldrene dine, eventuelle søsken, eller kanskje til venner (eller manglende venner) da du gikk på grunnskolen. Man kan også få skade på selvfølelsen av å være i destruktive kjæresteforhold. Dette er bare eksempler på hvor det eventuelt kan ha gått galt. Det å reflektere over hvem du er og hvordan du har blitt den du er vil kunne være et viktig skritt på veien til økt mental robusthet. Det finnes (blant en haug av andre bøker om temaet) en ganske overkommelig bok om hvordan man kan forholde seg til lav selvfølelse på en forståelig måte, som jeg vil anbefale som parallelt lesestoff til denne boken; ´Å Bekjempe Lav Selvfølelse´, skrevet av Melanie Fennell. Jeg vil egentlig oppfordre til å lese seg opp på flere temaer i denne boken, etter hvert som man kommer over dem, dersom man virkelig har lyst å lære mest mulig om relaterte emner innen personlig utvikling. Det å jobbe med sin intellektuelle utvikling er veldig viktig og gunstig dersom du vil å få ut mest mulig av ditt potensiale. Det er også gunstig i forhold til å kunne forstå og overvinne spøkelsene fra fortiden. 

 

​

Ta grep for å håndtere din skam

Jeg tar med dette med skam i dette kapittelet som egentlig handler om frykt, fordi jeg tenker skamproblematikk kan være en såpass stor og viktig del av utfordringen med å klare å overvinne frykten for å mislykkes (og for å lykkes, for den saks skyld). Det gir mening å skamme seg når det er berettiget, men ikke ellers. Men når er det berettiget? Noen vil nok hevde at man føler skam når man har gjort noe galt, så enkelt som det. Men hvem skal ha definisjonsmakten til å sette premissene for hva som er rett og galt? Jeg håper vi kan være passe enige om at ingen enkeltperson eller gruppe mennesker kan tilskrive seg retten på de endelige definisjonene på hva som er rett og galt (selv om det nok er mange som hevder at de kan det). Jeg håper du i det minste kan være med meg på at det finnes mange forskjellige meninger om hva som er rett og galt. Det er logisk at man vil føle skam når man oppfatter at man har brutt de sosiale spillereglene som gjelder der du lever og bor, og at du f.eks. vil oppleve mindre skam dersom du bryter sosiale spilleregler som gjelder i andre land, men ikke i ditt. Her snakker vi om skam på et samfunnsnivå. Vi snakker om normer og regler, spesifikt tilhørende den kulturen man tilhører og eller lever i.  Det er også mulig å oppleve skam når du bryter (eller det blir oppfattet det dithen at du bryter) normene og reglene som gjelder i den mindre gruppen du hører til; det vil si subkulturendu hører til/ lever i.

Det er lurt å begynne å tenke over dette med skam ut fra et perspektiv som handler om nettopp dette; hvilke regler har du brutt, og for hvem gjelder disse reglene? Hvor kommer reglene fra. Det er alltid sunt å ha litt god gammeldags sunn fornuft med seg i det å se på relativismen (altså ulike syn og meninger på hva som er rett og galt, riktig eller feil, godt eller ondt) i det hele, og ikke bare se på om man har gjort noe rett eller galt per se (altså rent objektivt; som om det finnes en nøytral dommer som kan bestemme hva som er bra eller dårlig, og så videre). Jeg sier ikke at dette betyr at man er helt fri fra å bry seg om en mer eller mindre universell følelse/ erfaring av hva som er rett og galt etc., bare fordi det finnes en relativitet i forhold til spesifikke normer og regler som gjelder her eller der. Jeg sier bare at det er viktig å ta med seg det perspektivet, siden man ofte kan komme langt med litt perspektiv på ting. Noen ting er nok mer «psykobiologisk tydelig» angående hva som er rett og galt. F.eks. å drepe små barn er noe som vi er konstruert for å føle at er galt, naturlig nok. Det vil si, vi er lagd for å slå ned på den slags. Vi er jo utstyrt med en sosial samvittighet (noen av oss). Dersom du på en eller måte plages med skam, eller frykt for skam, i livet ditt, så kan det være en gedigen hemsko for at du skal kunne ha det bra i livet, og med deg selv. Og uansett hva det er som eventuelt har skjedd og hva du eventuelt har gjort, så anbefaler jeg at du tør å se nærmere på det, og å ta tak i det på en eller annen måte. Det kan være skammen er helt unødvendig, men det kan også hende skammen er et signal på noe du bør begynne å rette opp i. Det kommer helt an på hva det gjelder. På samme måte som det blir feil å ta all type skam som god fisk, blir det også feil å avvise all skam som tåpelig for deretter å avvise den. Når det gjelder såpass vanskelige ting som skam (for det er noe av det vanskeligste, etter min erfaring), så anbefaler jeg at du går til en psykolog for å prøve å finne ut av det. Det er viktig at man klarer å se litt nøytralt på hva som har skjedd, og hvordan du forhåpentligvis kan kommer deg videre fra det. Det er ikke sikkert akkurat dette er det mest relevante for alle som leser dette, men noe jeg tror er relevant for de aller fleste, er frykten for å mislykkes. 

 

​

Tør å «drite deg ut»

Jeg vil påstå at de aller fleste er ganske redde for å «drite seg ut». Det å være redd for å «drite seg ut», er etter min mening det samme som å redd for å mislykkes, men også å være redd for skammen som gjerne kommer idet man eventuelt mislykkes i det man prøver på.  

Mitt viktigste budskap når det kommer til frykten for å «drite seg ut» er at du bør ta et oppgjør med din egen frykt dersom du tror denne type frykt holder deg unødvendig mye igjen i livet ditt. Du m å begynne å ta mer eierskap selv over hva det egentlig vil si å drite seg ut, og ikke la det bli for mye opp til andre, eller til fantasien om hva andre tenker. Det handler f.eks. om det å sette noen verdier høyere enn frykten for å «drite seg ut» og for å «mislykkes». Som du ser så setter jeg det å «drite seg ut» og «det å mislykkes» i gåsetegn, nettopp fordi jeg tenker at det er åpent for tolkning av som egentlig er å mislykkes etc. Jeg tenker at en god måte å komme i gang med å overvinne frykten for å mislykkes, eller forsåvidt frykt generelt, er å finne grunner som er viktigere enn å la seg dominere av frykten. Det går altså på det å la seg lede av selvbestemte holdninger, og ikke dikteringer fra hvem som helst andre rundt seg, ei heller fra Styggen på Ryggen. 

 

​

Ha fokus på å overvinne frykten for smerte; la smerte bli din venn og alliert

Det å forholde seg til smerte er én ting, men det å forholde seg til frykten for smerte er en tilleggsutfordring, slik jeg ser det. Hadde det bare vært at vi prøvde å unngå unødvendig smerte så hadde det kanskje ikke vært noen grunn til å skrive videre. Problemet er imidlertid, slik jeg ser det, at vi ikke bare forholder oss til smerte slik den er, men at vi ofte overdriver og forstørrer «problemet med smerte», ved å gjøre det til noe verre enn det er. Litt forenklet kan vi si at mange av oss har en fæl tendens til å «demonisere» smerte. Vi gjør det til en større psykologisk fiende enn det trenger å være. Vi får smerte til å virke som noe helt fryktelig som vi på død og liv må holde oss borte fra og ha en voldsom respekt fort. Det er ikke bra, men heller rett og slett veldig dumt og veldig lite fornuftig. Smerte er naturlig, og vi kan tåle utrolig mye smerte. Mye av nøkkelen er hva slags holdning vi har til smerte.  Den som kan holde ut smerte har en enorm fordel i livet. Det gjelder både psykisk og fysisk. Du kan holde ut mer enn andre på utrolig mange områder dersom du er en mester i å tåle smerte. Å nå langt på forskjellige områder vil ofte innebære å måtte gjøre ting de fleste ikke orker. Det å orke er ofte på sett og vis vondt. Jeg bruker her smertebegrepet vidt, for praktiske formål; alt som føles ubehagelig og ukomfortabelt karakteriserer jeg her som smerte. Smerte er vondt, og det fremstår kanskje ikke så intuitivt at det å gå inn i smerte kan være en bra ting. Men mye av det vil opplever som smerte er mulig å tåle. Og ikke bare det, vi kan skyve på grensene for hva vi tåler, og mye av dette handler om psykologi. Det er ikke sikkert ting vil bli mindre vondt om du pusher deg selv ut av komfortsonen, men det vil ofte føre til at du føler på økt mestring. En slags smertemestring. Du blir mer vant til å tåle smerten og du føler at du klarer å vinne over den. Men det krever at du tør å pushe på når det gjør vondt, og lærer deg selv av det er mulig å få til ting som du kanskje hadde tenkt at du ikke ville klare, mens du samtidig føler på smerte. Det er en superkraft å klare dette. Når du regelmessig pusher deg selv vil du også regelmessig utvikle deg. Du vil bli naturlig mer sterk og robust. Det er helt nødvendig at du gjør ting du egentlig ikke føler for dersom du faktisk skal nærme deg potensialet for hva du er god for. 

​

 

Utvikle et positivt syn på innsats (og å pushe på når du egentlig ikke føler for det)

De fleste mennesker er relativt komfortable av natur, vil jeg påstå. De vil ikke ha så mye ubehag, og de gir etter for det som er bekvemt. Dette er en form for svakhet hos mennesker som du kan utnytte til din fordel. Siden de fleste ikke pusher så veldig på, så blir det mer å hente for de som pusher. Kommer du over din uvilje mot å føle på smerte så kan du rett og slett bli bedre og sterkere enn de aller fleste på de områder du sikter deg inn på (særlig hvis du har et moderat til godt talent innenfor det gitte området). Dette med hvor stor innsats du legger inn er svært avgjørende i forhold til hvor langt du når (Dweck, årstall?). Innsats er ofte ubehagelig, men det er det som skal til for at du skal kunne utvikle deg. Dess mer innsats, dess større sjanse for å lykkes. Det er imidlertid ikke den eneste faktoren som leder til suksess, men forskning innen personlighetspsykologi viser at det er en av de aller viktigste (f.eks. Jordan Peterson, årstall?). Det at så mange ikke er spesielt flink til å pushe seg selv gjør at det er gode muligheter for deg dersom du er en av de relativt få som faktisk gjør det. 

 

​

Identifiser deg med den delen av deg som tåler mye ubehag

Vurder å begynne å utvikle et selvbilde der du ser på deg selv som en som tåler mye smerte. Det å se på smertemestring som en av dine absolutt fremste egenskaper, kan gjøre deg utrolig tøff og få deg dit du vil, dersom du bare dyrker det nok over tid. Smerten er en du vil alliere deg med hvis du vil fremover på en mest mulig effektiv måte. Se på smerte som noe du ønsker å tåle, og som en vei til å kunne oppnå mer. For meg er nok det å tåle smerte en av mine viktigste fordeler. Jeg har lært at jeg kan klare det aller meste dersom jeg bare er tøff nok i møtet med smerte. Det å identifisere seg med den versjonen av deg som er tøff og tåler mye smerte kan være utrolig effektivt. Du er han eller hun som er tøff. Det at du vet det og andre ser det vil forsterke denne identiteten, og særlig når du begynner å høre det fra de rundt deg. Så la smerte bli en av dine aller nærmeste allierte. Sammen kan dere oppnå utrolige ting. 

 

 

Prøv å tenke på problemer som noe du kan lære av og som kan gjøre deg sterkere

Det er nok mange som kunne fortjent en referanse (altså hentydning til hvor jeg har det fra) til det jeg skal si nå, men noe av det jeg best husker fra boken ´The Subtle Art of not Giving a F**ck´ er hvordan forfatteren på en fin måte forklarer hvorfor vi burde være glad for å ha problemer. Forfatteren (Mark Manson) er ikke psykolog, men man trenger ikke være psykolog for å ha fornuftige ting å komme med (heldigvis). Som han skriver i boken, så er problemer noe av det i livet som gjør at vi får brukt oss selv. Og hvis jeg ikke husker feil så gjør han et poeng av at nettopp det å bruke seg selv er bra for oss, noe som også støttes av f.eks. forskning innen positiv psykologi. Engasjement og det å stå i krevende utfordringer som vi stort sett klarer å mestre, vil gi oss både bedre selvfølelse, bedre selvtillit og bidra til lykke. Det gjør også at vi blir mer tilstede i nuet, og noen ganger kan vi være heldige og oppleve ´flyt, en tilstand godt beskrevet av Mihaly Csikszentmihalyi i boken ´Flow´ fra 1990. Poenget hans er også det at ved å bli engasjert i noe som er blant annet akkurat passe vanskelig er noe av det som gir oss mest opplevelse av glede i livet. Det er mye mer å si om den saken, men jeg anbefaler heller at du leser boken dersom du er interessert i å lære mer om temaet. Et annet poeng som blant annet Manson og Peterson påpeker, er at vi mennesker trenger problemer. Uten problemer begynner vi å «gå på veggen». Hvis vi ikke har problemer over en lengre periode vil vi til slutt lage de, bare så vi har noe å holde på med (Peterson, YouTube/ annet?). Vær takknemlig for dine problemer. 

 

​

Bruk stoppeklokkemetoden

Dersom du sliter med å komme i gang eller ikke klarer å lage et system for hvordan du skal jobbe, så har jeg et helt enkelt forslag som jeg har brukt mye selv, f.eks. under studiene og under svømmeturen. Det er helt enkelt; du bestemmer deg for hvor lenge du skal jobbe med en oppgave, tar frem stoppeklokken, gjør deg klar, og starter med jobbingen rett etter du starter tiden. Jeg pleier i tillegg ha en regel om at jeg må jobbe så godt jeg kan (uten å la meg distrahere av andre ting) så lenge stoppeklokken går. Dersom jeg ikke klarer det må jeg stoppe tiden, og fortsette når jeg mener at jeg er klar for å faktisk jobbe igjen. Dette er ikke noe hokus pokus, det er bare en måte å disiplinere seg selv på, ved å bruke tiden som hjelp. Under svømmeturen var jeg naturligvis opptatt av å ha god fremgang, men samtidig begrense meg selv slik at jeg både nærmet meg målet mitt og gjorde det på en måte som var bærekraftig, psykisk og fysisk. Jeg lærte etterhvert at 6 timer var en safe og passe tidsmengde per dag å gjennomføre. Det var også andre praktiske grunner for det, som f.eks. at vi skulle rekke å komme oss ut til riktig startsted med følgebåten, finne gode fortøyningssteder for nettene, samt gjennomføre en rekke praktiske ting for å få det hele til å gå rundt. Ordet bærekraftig er viktig her. Og når klokken går, så er det fullt fokus. 

 

Gå til psykolog jevnlig og over tid (også i perioder hvor ting går bra)

Etter min erfaring er det dessverre fortsatt et visst stigma forbundet ved det å gå til psykolog. Min hunch er at det stort sett er folk med en ganske gammeldags tenkning som synes at det å snakke med psykolog må bety at man enten er «virkelig ute å kjøre» eller «gæren». Heldigvis er det mange som ikke tenker slik. De aller fleste som kommer til meg, f.eks., er helt vanlige mennesker som har behov for å snakke om diverse vanlige problemer. Og de som har mindre vanlige ting de kommer med blir ofte lettet når de møter noen som kan fortelle de at hva enn de sliter med så er det godt velkjente problemer som slett ikke er så unike som de kanskje frykter. Uansett, det å gå til psykolog er noe jeg vil anbefale til deg som ikke nødvendigvis «sliter» med noe, men som har behov for å sortere litt. Man kan også se på det som å rydde litt i det mentale. Det er også et poeng i å tenke forebygging; å snakke med noen før det blir et skikkelig problem. Ikke vær tåpelig, - bruk oss psykologer! Det er derfor vi er der 

​

Ha rutiner for når du jobber og når du skal ha helt fri

Ikke gjør den tabben det er å tenke at du bare ønsker å jobbe mest mulig, når du kan. Jeg hadde den mentaliteten før, der jeg tenkte at jeg skulle bruke så og si all min tid konstruktivt (ikke at jeg levde perfekt opp til det akkurat), men det er en tilnærming til det å være produktiv som jeg ikke anbefaler. Grunnen er at du risikerer å være påskrudd for ofte og for lenge per dag, noe som tømmer dine mentale energilagre. I stedet anbefaler jeg at du både planlegger og strukturerer når du skal jobbe og når du skal ha fri. Et enkelt eksempel på det fra min egen hverdag er at jeg f.eks. ikke jobber om kveldene, så og si uansett hvor mye jeg ellers har å gjøre. Jeg har rett og slett en regel om at jeg ikke skal jobbe om kveldene, altså etter jobb og trening for min del. Et eksempel fra svømmeturen min er at jeg generelt begrenset meg til de planlagte timene jeg hadde tenkt å svømme de enkelte dagene, men fortsatte ikke utover dette, selv om jeg f.eks. skulle føle at jeg lå bak skjema eller at jeg følte at jeg hadde energi til å fortsette. Det på klare å begrense seg er veldig viktig. 

​

​

​

TO BE CONTINUED!